Stereo+ Stereopluss 3/2019 - Page 65

+ MUSIKK Erik Söderlind Plays McCartney Diesel Music Norah Jones Begin Again Blue Note JAZZ Den eminente jazzgitaristen Erik Söderlind har helt unik fingerspillteknikk som gjør dette albumet til noe mer enn en tradisjonell samling coverversjoner. For selv om Söderlind gjør svært lite med melodilinjen i McCartneys klassikere, klarer han å skape harmonier som gir låtene en ny dimensjon. Det er godt gjort med totalt utslitte låter som «Yesterday», «Penny Lane», «Let It Be» og «Michelle». Jeg vet at dette er å banne i Beatles-kirken, men jeg føler at originalinnspillingene nå føles litt utdaterte. Derfor er det på sin plass å få cover- versjoner som viser hvor bra låtsnekker Paul Mc- Cartney er. Med nakent gitarspill er det umulig å skjule dårlige melodier. Derfor er platen aller best når den tolker de aller største hit`ene. Begrensningen er at det bare er en gitar og ikke andre instrumenter. Det blir av og til litt for lite selv om låtene er spennende tolket. Lydmessig er selvfølgelig dette bra. Det er nes- ten umulig ikke å få til et skikkelig opptak av en gitar. Likevel savner jeg litt mer nærlyd av stren- gene for å gi enda mer intimitet til innspillingen. Dessuten fremstår gitaren litt larger-than-life. Men dette er egentlig snakk om lydmessig smak og behag. SW POP/JAZZ Foruten den karakteristiske stemmen til Norah Jones, er det lite igjen av det melodiøse albumet «Come Away with Me» fra 2002. Dette albumet er mer eksperimentelt og vanskeligere tilgjengelig og vil neppe selge 20 millioner eksem- plarer. Det er bra at hun ikke følger en gammel suksessoppskrift, men den nye platen kommer ikke helt i mål. Det 29 minutter lange albumet drar nemlig i ekstremt mange retninger. Det elektroniske åpningsnummeret «My Heart Is Full» føles stakkato og lite oppfinnsomt. Det blir adskillige bedre da eminente Brian Blade tar trommestikkene i tittelsporet «Begin Again» og skaper et oppfinnsomt rytmespor til en litt utradisjonell poplåt. Rent lydmessig er dette fantastisk med et ekstremt bra vokalopptak og tromme- og pianolyd i toppklasse. Det hele ser- vert i et bredt og dypt lydbilde. Enda mer virkelighetsnært blir de akustiske gitarene i begynnelsen av americana-låta «A Song With No Name». Her er Wilcos Jeff Tweedy pro- dusent, og det høres både på musikk og ekstremt bra lydkvalitet. Den lavmælte sangen er kanskje platens beste, men samtidig så annerledes at den føles litt rar i miksen. For plutselig er hun tilbake med den tradisjonelle Norah Jones-låta «Winter- time». Før det avsluttes med en blanding av R&B og sfærisk jazz med Dave Guy på trompet. Blandet drops med andre ord. SW MUSIKK LYD MUSIKK LYD 65 Stereo + 3/19