71
Musikk »
FAY CLAASSEN
Luck Child
Challenge Records DIANA KRALL
Turn Up The Quiet
Verve
JAZZ. Kvinnelige vokalister var min første kjær-
lighet i jazzen, og siden har jeg stadig vært på
utkikk etter nye bekjentskaper. Nederlandske Fay
Claassen er jeg helt blank på, men hjemmesiden
hennes kan tyde på at «Luck Child» er den 21
utgivelsen den snart 50 år gamle vokalisten har
vært med på. Selv om Claassen har vært borti mye
standardjazz tidligere i karrieren, er hennes siste
plate mer variert. Hun gjør blant annet en nydelig
versjon av Paul Simons «One Trick Pony» og en
utrolig flott versjon av Beatles-låta «Blackbird».
Jazz-standard-elskere får imidlertid sitt også. En
lekker «God Bless The Child» imponerer. Som voka-
list er hun kanskje ikke den som briljerer mest, men
hun har sin egen klang og karakter, og kan klinke
til når det trengs. Instrumenteringen er piano, bass,
trommer, gitar og treblås. Lydbildet er delikat med
stor dybde og bredde, bra instrumentseparasjon og
flott instrumentklanger. Særlig synes jeg gitarlyden
er bra. Kanskje kan det bli litt glætt og westcoast-
aktig både musikalsk og lydmessig, men Fay Claas-
sen og hennes medmusikanter klarer i hvert fall å
holde interessen min gjennom samtlige 13 spor,
der avslutningen en eterisk vakker ordløs versjon
av temaet fra Cinema Paradiso setter et praktfullt
punktum for en vokalist jeg må undersøke hva har
gjort før. RES. JAZZ. For mange har Diana Krall vært inngan-
gen fra pop/rock til jazz. Hennes melodiske og
lettflytende omgang med både jazz-standardlå-
ter og kjente låter fra popens univers har gjort
overgangen til jazz enklere for mange. Turn Up
The Quiet er jazzpianisten og vokalisten fra
Canada sin 13 studioplate. I tillegg har hun bak
seg en samleplate og en liveplate. Denne siste
som kommer i salg 5. mai, kommer ikke til å
overraske noen kjennere av Krall, men her får du
henne både i trio-, kvartett- og kvintett-format
med musikere som Christian McBride og Antho-
ny Wilson blant flere. Jeg må innrømme at mye
av det Krall har gitt ut de siste årene har gått rett
inn det ene øret og rett ut av det andre. Her er
hun imidlertid tilbake til røttene, og mer nakent
arrangert slik vi blant annet hørte på hyllest-
platen til Nat King Cole, «All For You». Spesielt
avansert jazz er det ikke, men det oser jazzbule,
og lyden er innertier. Jeg tror jammen dette må
være den beste plata hun har gitt ut lydmessig,
og det sier ikke rent lite. Pianolyden er vidunder-
lig og stemmen hennes er så klokkerein at det
er som å ha den vakre blondinen i stua. Digger
du ståbass kommer du til å elske åpningssporet,
«Like Someone In Love» og den fantastiske «No
Moon At All». Her er det få, om noen dødpunk-
ter. Jeg blitt nyfrelst på Diana Krall. RES.
MUSIKK
LYD
MUSIKK
LYD
Stereo + 3/17