Musikk »
OLE EDVARD ANTONSEN / WOLFGANG PLAGGE Furatus 2L
Klassisk. La det være sagt med en gang. Dette er en plate du bare må ha. Uansett om du er ute etter god lyd eller god musikk. Trompetist Ole Edvard Antonsen og pianist Wolfgang Plagge har omarbeidet kjent og ukjent klassisk musikk for å la det høres ut som det er skrevet for de to instrumentene originalt. Gud hjelpe meg som de har lykkes. Hvem skulle tro at Griegs Holbergsuite egentlig var skrevet for kammerorkester etter å ha hørt dette? Eller at trompet og piano ikke er en naturlig del av den norske folkemusikken etter å hørt « Hardingtonar » av Geir Tveitt i denne innspillingen. Du får også fantastisk flotte og omarbeidede versjoner av musikk av både Shostakovitsj, Carl Nielsen og Kosaku Yamada. Bak omarbeidingen eller adapsjon, transkribering og parafrasering som Antonsen og Plagge kaller det står de to musikerne, som også er komponister, selv. Det har tatt dem år og komme dit de er på denne plata, der de for sikkerhets skyld også har holdt seg til originaltonearten. Om det er for å plage Antonsen spesielt, er ikke godt å si, for uansett toneart, spiller han gnistrende godt. Det samme med Plagge. Lyden er i absolute spitzenklasse. Det er luft, dynamikk, detaljer, klang og et digert opptaksrom. Dette er prakfullt selv til 2L å være. Nevnte jeg at denne må du bare ha? RES
GRENI Pop Noir Petroleum Records
Pop / rock. Det er ikke mange norske band som kan se tilbake på dusinet fullt av plateutgivelser, men BigBang kan det. Derfor er det en happening når frontfigur Øystein Greni går solo. Om det er BigBang som har hørt ut som Øystein Greni, eller om det er Greni som høres ut som BigBang, spiller for så vidt ingen rolle. Faktum er at stemmen til Greni er såpass særegen at man vet umiddelbart hvem som står bak mikrofonen. Nå skal det sies at jeg aldri fikk helt taket på BigBang, da jeg ofte synes at det var litt for mye hummer og kanari på platene. Sånn er det ikke med Pop Noir. Dette høres ut som en best of-plate med bare høydepunkter. Lyden holder nok ikke samme klasse, men funker fint til denne musikken. Den litt rufsete lyden kler musikken, og på sitt beste er dette ganske så fett. Ikke minst åpninga på hele plata, Chameleon gir deg lyst til å spille høyt. Lyden av gitar og Greni sin stemme funker ypperlig. Det gjør den også på You’ ll Be Fine, der lydbildet åpner seg mer enn på en del av de andre låtene. Kassegitarlyden på Can I Be The Song er virkelig flott, uten å bli sånn påtatt Lofgren Acoustic Live-aktig. Likevel er ikke dette plata du kjøper for å imponere på hifi-treff. Denne kjøper du for å vise at du har en av de beste norske platene som kommer til å bli gitt ut i år. RES.
72 Stereo + 3 / 17