+ INTERVJU » Bugge Wesseltoft
ha en del av æren for. Den neste han trekker fram
er Out Here, In There som han ga ut sammen med
Sidsel Endresen i 2002. Den ble spilt inn i studioet
til Ulf Holand.
- Den låter utrolig bra synes jeg.
Den siste på «pallen» er Moving med New Con-
ceptions of Jazz fra 2001.
- Den første plata vi ga ut, spilte vi inn på fire da-
ger. Deretter satt jeg i to år i studio og klippet for
å få det slik jeg ville ha det, men jeg er fremdeles
ikke helt fornøyd, selv om jeg kan høre på det nå.
Moving er et resultat av lang turnevirksomhet,
og vi var i studio i tre dager. Så ga vi det ut. Den
plata er en blanding av elektronisk dansemusikk
og akustisk musikk som lydmessig ble veldig bra.
Lyden er organisk og også spillemessig virker det
naturlig og ikke søkt mellom det elektroniske og
akustiske. Det ble sydd veldig bra sammen, sier
han fornøyd.
Når han skal velge tre plater som ikke er hans,
får han større problemer. I hvert fall når han kom-
mer til nummer tre.
- Jeg tror nok at Miles Davis har vært den største
av mine favoritter. Alt han skapte, og så utrolig
betydningsfull som han var. Plata må bli Kind of
Blue. Den var grensesprengende for meg, og også
lyden var helt annerledes enn andre amerikanske
jazzplater. Det var mer klang og de brukte opp-
taksrommet, påpeker han.
Plate nummer to er Thomas Dolby sin Flat Earth
fra 1982.
- Den låter ennå helt moderne. Han var den før-
ste som brukte synclavier, Fairlight og sampling.
Det er en helt fantastisk plate som jeg har på vinyl
ennå. Elektronisk musikk har vært helt tonean-
givende for meg og den plata kunne vært gitt ut i
dag, sier han.
Den tredje blir derimot ingen plate, men en kon-
sert Wesseltoft så på TV i Istanbul.
- Etter å ha kjøpt masse plater hos Hakan i min
favorittplatebutikk Lale Plak i Taksim-området i
Istanbul, gikk jeg hjem og satte på TVen. Der har
de en egen kanal som bare spiller folkemusikk, og
det var en sanger som sang så utrolig at jeg bare
satt helt fjetret. Kona min skjønte ingen ting, så
hun måtte bare gå og legge seg til slutt. Jeg ble
bare sittende å glane. Jeg prøvde å filme det med
mobiltelefonen også. Han heter Alim Qasimov
fra Aserbadsjan. Det er noe av det største jeg har
hørt. Han har også vært i Norge. Jeg hørte ham
i Jacobs Kirke for noen år siden. Når han synger
stopper tiden, sier han nærmest med et sukk.
Håper på norsk smeltedigel
Denne fascinasjonen for andre kulturer og den
inspirasjonen skulle han gjerne sett mer av også i
norsk jazz.
- Hvis du ser på mangfoldet etnisk i jazz og
klassisk, så er det utrolig hvitt og etnisk norsk. Jeg
synes det er leit. I London er det en kjempeboom
med unge jazzmusikere med multikulturell bak-
grunn, så kanskje kommer det i Norge også med
tredjegenerasjons innvandrere. Jeg har alltid tenkt
at det er møter mellom mennesker og ulike kul-
turer som driver verden videre. Ingenting kom-
mer fra intet og blir noe nytt. Det som skaper noe
nytt, er en sammensmelting av gamle ting, satt
sammen på en ny måte. Slik har all musikk og
også jazzen utviklet seg, og egentlig all kunst og
menneskeheten selv. Det kan ikke stoppes, og bra
er det.
En slik sammensmelting høres ut som oppskrif-
ten på New Conception of Jazz som du slo igjen-
nom med?
- Ja, det er i og for seg det. Det var jo mitt for-
søk på å mikse min jazzbakgrunn med min in-
teresse for ekektronisk musikk, avslutter Bugge
Wesseltoft.
21 Stereo + 2/19