Intervju med Knut Reiersrud
- Den er rent analogt innspilt på to spor med
en Studer-opptaker. Jeg tror den veide 95 kilo,
og den klumpen måtte vi bære 64 trappetrinn
opp i kirketårnet. Det var tungt. Nå kommer
den endelig på vinyl. Det kommer til å bli en
stor lydopplevelse, sier Reiersrud.
Heller LP enn streaming
Det finnes selvsagt mange gode musikk- og
lydopplevelser som ikke Reiersrud har vært
med på. Streaming er imidlertid ikke favoritten.
- Jeg kan koble til Spotify, men det er jo ingen
opplevelse å streame musikk, sier han.
Derfor blir det mest LP-spilling.
- LP-spilling blir enten klassisk eller gammel
amerikanske gospelkvartetter. Sammenlignet
med andre bluesgitarister har jeg nok hørt
veldig mye på gospel og spiritualsmusikk, slik
som Staple Singers. På søndagene pleier vi å ha
gospelbrunsj. Da spiller vi tre-fire gospel-plater,
forteller han.
Patton, Hathaway og Mozart
Ingen av dem får imidlertid i kofferten på vei
til den øde øya. Der havner den selvtitulerte
andreutgivelsen til Donnie Hathaway som ble
gitt ut i 1971.
- Den plata er bare så sinnsykt velspilt og han
er en så bra sanger. Det går ikke an å ikke like
det, sier Reiersrud.
Plate nummer to er Mozarts Requiem.
- Det er helt fantastisk og genialt. Mozarts
Requiem inneholder alt, ikke minst drama, un-
derstreker han.
Den siste er en gammel blues-godbit med
Charlie Patton, nemlig Father of the Delta
Blues. Patton døde allerede i 1934, rett før sin
43-årsdag, men rakk å spille inn 72 låter.
- Patton er livsbejaende og aggressiv og lagde
blodig musikk. Disse tre platene representerer
de tingene jeg setter pris på, forklarer Reiers-
rud, før han kommer på at han må ha med en
ekstraplate på den øde øya.
- Jeg må få føye en plate til med de bulgarske
jentene i Voix Bulgares. Den første platen deres
Les Mysteres de Voix Bulgares er helt fantas-
tisk, skryter Reiersrud.
Jazz og etnisk live
Det samme sier han om både norsk jazz og
konsertprogrammet til Riksscenen i Oslo. Der
presenteres ofte mye spennende etnisk musikk.
- Jeg går ikke så mye på konserter. Det blir
det ikke tid til, men når jeg er på konsert er det
mest jazz jeg hører på. Det er ingenting som
slår et bra jazzband med bra musikere og bra
improvisasjoner. Ellers får jeg med meg mye på
festivaler som jeg selv spiller på. Jeg er også en
del på Riksscenen. Det er ikke så mange som
drar dit, dessverre, men de har et helt fantas-
tisk program. Hvis det er etnisk musikk fra Mali,
Iran eller Tuva-mongolsk musikk som overtone-
sangen med Huun-Huur-Tu så møter jeg opp.
Det er et tårn av fin musikk der ute, sier Knut
Reiersrud.
En akustisk gitar blir plukket fram, og Reiers-
rud lar fingrene leke seg over strengene. Helt
uten plekter.
Smakebiten bekrefter mistanken.
Det er nok et tårn av fin musikk inne i huset
til Knut Reiersrud også.
Med varm 60-tallslyd...
73 Stereo + 2/18