Intervju med Knut Reiersrud
Klassisk påvirkning
Andre låter er mer forutbestemt slik som
«Wood» som er hentet fra den klassiske kom-
ponisten Benjamin Britten.
- Britten har arrangert irske folkeviser og
forløpet til «Wood» er hentet fra hans komposi-
sjoner, så da er det noter rett og slett. Da spiller
man det som står der, men hver av låtene på
«Heat» har sin egen historie, sier han.
Å hente inspirasjon til blues fra klassisk mu-
sikk er ifølge Reiersrud uvanlig, selv om både
Siegel-Schwall Band fra Chicago og blant annet
Albert King har jobbet med symfoni-orkestre
og klassisk musikk på 60-tallet.
Tre musikalske perioder
Reiersrud sin blues er uansett mer avansert
enn myten om at blues er tolv takter og tre ak-
korder.
- Jeg fant faktisk ut at på mine 15 soloutgi-
velser så er det første gang på «Heat» at jeg har
med en tolvtakters blues, selv om den har litt
flere akkorder, påpeker han.
De som har fulgt Reiersrud gjennom hele
karrieren vil for øvrig finne spor av de ulike
musikalske periodene han har vært gjennom på
«Heat»-plata.
- På de første platene var inspirasjonen fra
folkemusikk veldig tydelig. Jeg hadde med fol-
kemusikere som Per Sæmund Bjørkum og afri-
kanske musikere og platene var mer akustiske.
Så kom blues-siden veldig sterkt på slutten av
90-tallet. Det er tydelig på plata Soul of a Man.
Det tredje elementet kom tidlig på 2000-tallet,
ikke minst med plata Sweet Showers of Rain.
Det var mer 60-tallspop og tidlig progrock med
litt klassisk innflytelse. Jeg føler at «Heat» på en
måte er en kjerne mellom disse tre elementene,
forteller han.
Spiller uten plekter
Felles for alle tre musikalske periodene er må-
ten Knut Reiersrud spiller gitar på. Han nikker
derfor gjenkjennende til Pink Floyds gitarist,
David Gilmour, som har sagt at folk vil kjenne
igjen ham som gitarist uansett hva slags gitar
eller gitarforsterker han spiller på.
- Min gitaridentitet er jo at jeg spiller med
hud. Jeg bruker ikke plekter, og det er nesten
hipp som happ hva jeg velger av gitarforster-
ker. For eksempel så røyk gitarforsterkeren
min da jeg skulle legge på gitar på den siste
dagen i studio. Da brukte jeg en gammel Vox-
forsterker. Den låter helt annerledes og er mer
kornete og ikke så oljeaktig som en Fender-for-
sterker. Du hører tydelig at jeg bytter forsterker
på den nest siste låta «This was meant to be a
sad song», sier han.
Bar opptaker til kirketårnet
Han plukker selv ut «Heat» som en av tre
egne plater han er mest fornøyd med både
musikalsk og lydmessig. Den andre er den ti år
gamle Voodoo Without Killing Chicken.
- Den låter helt fantastisk, og det var jo derfor
vi dro tilbake til studioet til Christian Engfeldt.
Jeg er veldig glad i lyden hans, sier han.
Den siste er Himmelskip som Reiersrud
gjorde sammen med Iver Kleive.
72 Stereo + 2/18