Hifi » Vienna Acoustics Liszt
den harmoniske strukturen den er ment å ha.
Med høyttaleren Liszt har konstruktøren gått
enda lenger. Med sitt flate mellomtonedesign
og en diskant som er montert i midten av mellomtonen, har konstruktøren gått så langt det
er mulig med relativt konvensjonelle midler.
Han mener at de aller fleste «problemer» med å
få dome-diskanter til å spille sammen med koniske mellomtoner kan løses med nettopp flate
elementer. Det er det jo andre som også har
forsøkt, men kanskje ikke med samme stivhet
i mellomtonen-membranene som det Vienna
Acoustics har benyttet i Liszt.
Spesielle løsninger
De tre bassene gir et imponerende utseende,
og man tar seg i å lure på hvorfor de ikke har
benyttet ennå større bass-elementer enn de
benyttede 7-tommerne hvis de virkelig ville ha
imponerende mengder bass. Høyttaleren ville
selvsagt blitt ennå større og dyrere, og det ville
sannsynligvis også prisen på de forsterkerne
man burde benytte.
Bassene har fått all mulig hjelp til å yte maks
ved å ha store magnetsystemer og en egen avstivning av membranene som Vienna Acoustics
kaller «spidercone». De øker stivheten betydelig uten å tilføre spesielt mye vekt. Hemmeligheten ligger jo i at det ikke er benyttet et ekstra
lag med forsterkning i hele membranet, men i
stedet er benyttet veldig mye tykkere avstivere
med en noe annen virkning.
Mellomtonen har et 6-tommers membran
som også er en «spidercone», men med en stor
motor og magnet som er laget av neodymium.
Diskanten er en håndlaget og håndcoated
silkedome. Også denne med en neodymiummagnet som er ventilert i senter mot innsiden
av kabinettet.
Håndverket, møbelkvaliteten og finishen på
kabinettet nesten grunn nok alene til å kjøpe
denne høyttaleren. Kabinettet er tungt, skikkelig og rett og slett helt nydelig utført. Her er Vienna Acoustics en av de aller flinkeste i klassen.
På toppen av høyttaleren sitter det et eget kabinett som huser diskanten og mellomtonen. Dette
er løst og kan vendes/vris slik at det kommer i
perfekt posisjon mot godstolen eller sofaen.
Plasseringen er ikke helt enkel
Med en såpass stor høyttaler kan du glemme
alt som kan minne om nærhet til bakveggen.
Denne må ut på gulvet! Jeg vil foreslå at du
begynner på omtrent en meter, og så jobber
deg utover for å få den rette balansen i bassområdet.
Diskant og mellomtonemodulen bør selvsagt
peke innover, men det er ikke så innlysende
som det høres. For i demorommet hos oss
fungerte det ikke all verden med toppene vendt
direkte mot lytteposisjonen. Lydbildet hang
liksom ikke helt sammen, og det var litt uproporsjonert og med dårlig 3D-opplevelse. Jeg
forsøkte en rekke forskjellige vinkler på toppboksen uten at jeg kom helt i mål. Nå skal jeg
ikke påstå at det var dårlig på noen måte, for
det låt fortsatt imponerende, men jeg tenkte at
det må bo mer i disse høyttalerne enn det jeg
klarer å få ut. Løsningen var å vende bassmodulen (toe in) mot lytteposisjon. Jeg havnet vel på
omtrent 7-8 grader vinkel innover mot sweetspot, og så med toppkassene ytterligere noen få
grader vendt innover. Det var ikke slik at lyden
plutselig skvatt på plass, men jeg syntes fortsatt
at det var ganske tydelig hvor punktet faktisk
var.
Opplevelsen plasserer Liszt i avdelingen for
høyttalere som krever ekstra fokus på plassering, og selv om jeg kom frem til en bra løsning
i stua hjemme hos meg og på testrommet i
kjelleren, er det ikke helt sikkert at det fungerer
i ditt rom. Likevel har jeg en mistanke om at
plasseringen jeg kom frem til kan fungere som
et bra utgangspunkt.
Fenomenal lyd
Det er alltid moro med høyttalere som ikke
ser ut til å ha noen dynamiske begrensninger,
og som spiller vanskelig musikk og krevende
musikalske passasjer helt uanfektet. Enda
morsommere er det når høyttaleren i tillegg
har en klangbalanse som gjør den silkemyk og
deilig når musikken krever det, og at den er
så raffinert og sammenhengende som nesten
bare Vienna Acoustic kan klare å få det til i
denne prisklassen. Jeg sliter litt med å karakterisere Liszt som myk, men det er jo det den
79 Stereo+ 2/15