Hifi » Vienna Acoustics Liszt
er størsteparten av tiden. Denne innbydende
og innsmigrende spillemåten viser den frem
med en gang den får akustiske instrumenter
og stemmer, og da gjerne mange av dem på
en gang. Strykeintstrumenter i alle størrelser
nyter selvsagt godt av denne forførende måten
å forme klangen, og flygel og piano spiller med
flott og riktig anslag, og en helt nydelig tone.
Men trøste og bære som de kan overraske!
Midt inne i all ynden bor det imidlertid et helt
annet beist. Et som kommer frem når det er
påkrevd, og som da hamrer løs på deg med alle
kreftene det har. Da kjenner du disse høyttalerne temmelig godt i mellomgulvet. De tre
bassene gjør en formidabel jobb i bassområdet,
og noen enkle målinger avslører en bass som
går ned mot 25Hz. Det er dypt.
Noen synes vi snakker litt vel mye om å spille
høyt, men med høyttalere som dette er det
nesten ikke til å unngå. Fordi forvrengningen
hele tiden er så lav blir det til at volumet stadig
vekk får et ekstra knepp opp. Det er ikke før
telefonen ringer midt under et heftig spor med
Rival Sons det går opp for meg at jeg ikke hører
ringetonen, og heller ikke meg selv snakke når
jeg forsøke å få kontakt med personen i den
andre enden.
Vienna Acoustics Liszt klarer å være avslappede og nøytrale uten å bli tilbakelent, og de
klarer å sette opp et stødig og godt tempo uten
å bli for pågående. Noe av årsaken til det tror jeg
kan være at balansen i bassen er så god, og at de
tre bass-elementene blir holdt i såpass kontroll
at de aldri får dominere eller miste kontrollen
og fasongen. Det kunne sikkert vært mulig å
skrudd opp bassen enda et hakk for å få enda litt
mer moro-faktor, slik noen også gjør, men her er
nøyaktigheten i avstemmingen opp mot mellomtonen utrolig god. Effekten er at alle stemmene
og instrumentene som har sitt viktigste virkeområde fra det øvre bassområdet og et stykke
oppover, får de aller beste vilkårene for god lyd.
De får et fantastisk godt fundament og en deilig
dyp bass, men bassene blir holdt i stramme tøyler slik at de ikke kladder over for de livgivende
og viktige detaljene i mellomtonen.
Samarbeidet mellom mellomtonen og diskanten er ennå bedre. Selv om jeg forsøkte så mye
jeg kunne var det et temmelig håpløst prosjekt
å avsløre at mellomtonen og diskanten ikke
var et enkelt element. Kvaliteten i gjengivelsen
er som om man sitter og lytter til en god elektrostat, men med de dynamiske systemenes
flotte dynamikk.
Høyttaleren har en presis og godt proporsjonert måte å tegne opp scene, opptaksrom
og instrumentenes plassering. Det blir ikke
overtydelig og med et altfor trangt sweetspot,
men avslappet og naturlig slik vi gjerne vil ha
det. Jeg finner frem Jazz at the Pawnshop med
Arne Domnerus (må være evigheter siden jeg
80 Stereo+ 2/15