+ HIFI
» Sonus Faber Maxima Amator
Rent teknisk oppgir Sonus Faber at anbefalt forsterkereffekt er fra 25 til 125 watt og at høyttalerne har en følsomhet på 88 dB og en nominell impedanse på fire Ohm . Frekvensresponsen er fra 35 til 30.000 hertz en subwoofer . Den avrullingen som skjer i bassen virker i hvert fall på øret å være ekstremt snill . Det er nesten noe fulltoneaktig over bassgjengivelsen . Samtidig er det et voldsomt skyv som det virker nesten naturstridig skulle komme fra et enkelt 18 cm stort element .
Klangbalansen er muligens et lite knepp på den mørke siden . I hvert fall kan det høres slik ut hjemme hos meg . Noen stor lydmessig slagside er det uansett ikke .
Oppover er det nemlig utrolig luftig uten å bli skarpt og aggressivt . Det oppleves i stedet som at diskanten bare er der , uten å gjøre noe ut av seg når den ikke skal det . Den åpner seg fullstendig når musikken krever det , og demper ingenting . Det er sånn diskantelementer skal låte .
Lydbildet er også stort og presist både i dybde og bredde . Instrumenter og sangere plasserer nøyaktig i lydbildet og det er ingen antydninger til at lydbildet blir diffust . Det finnes høyttalere som har enda råere holografi , men dette er likevel veldig , veldig bra .
Det morsomme med disse høyttalerne er at selv om dette er det mest ekstreme du får i denne serien fra Sonus Faber , så er det ingen ekstremt krevende eller sær høyttaler . Den er nemlig ingen høyttaler som kun krever de aller beste innspillingene for å låte bra . Den trenger heller ikke et dedikert lytterom og enorm plass for å låte bra
Lyden
En ting er det visuelle inntrykket av Sonus Faber Maxima Amator . Det er ( bortsett fra sokkelen ) aldeles fantastisk . Lyden er et heller ikke mye å utsette på . Med høyttalerne plassert omtrent 130 cm fra frontvegg , 60 cm fra sidevegg og vinklet inn mot lytteposisjon , fikk jeg det beste resultatet og kombinasjon av stort lydbildet og homogen lyd .
Særlig mellomtonen er magisk og har en vidunderlig fylde . Man hører det spesielt godt på den håndkle-dempede skarptromma på Anne Bissonlåta « September in Montreal ». Der er det glimrende kroppslighet . Stemmer får den helt nødvendige opplevelsen av brystklang , noe som bidrar til illusjonen av « the real thing ». Det er rett og slett en fylde og kraft nedover her som er utrolig fascinerende . Det er absolutt ingenting i denne lydgjengivelsen som tilsier at det skulle være noe behov for
34 Stereo + 10 / 20