BETTINA SMITH – EINAR RØTTINGEN Fêtes Galantes LAWO CLASSICS LWC1116 2016

KLASSISK. Man skulle kanskje tro at man ble lei av kvinnestemmer når man deler hus med kone og tre døtre, men når mezzosopranen Bettina Smith klinker til med musikk av Gabriel Faure og Claude Debussy sitter jeg heller og tenker « Mer, mer, mer ». Det er noe med mezzosopraners ekstra fylde som rene sopraner ikke helt fikser. Det blir bokstavelig talt litt mer tyngde over utførelsen, ikke bare trestrøkne c’ er, om du skjønner hva jeg mener. Smith synger med voldsom dynamikk og dette opptaket fra Sofienberg kirke i Oslo tar vare på rubbel og bit. For her veksler det fra de sarteste partier til fullt øs når Smith virkelig synger sjela si ut. Det er ubeskrivelig vakkert og samtidig en virkelig test for stereoanlegget ditt. Her kan det nemlig fort bli hardt i toppen om anlegget prøver på mer i diskanten enn det strengt tatt burde. Samtidig kreves det oppløsning og detaljering nok i mellomtonen til at ikke Einar Røttingen sitt flygel skal bli for laidback og udefinert bak Smith sin flotte stemme. Litt krispere pianoopptak hadde imidlertid ikke gjort noe. Musikalsk er det heller ingen grunn til å rømme unna, for de franske « melodié » er musikalske godbiter en solkonge verdig. Minst. RES.

KJARTAN HATLØY / ARVE HENRIKSEN Eg gjekk ned til denne fjorden ARVEMUSIC AMM001CD 2016

JAZZ. Det er ikke noe nytt at lyrikk blir tonesatt av jazzmusikere, så noe nybrottsarbeid er det ikke når Kjartan Hatløy sine dikt rammes inn av musikken til Arve Henriksen. Jan Erik Vold var vel en av de første her hjemme på berget, men denne utgivelsen av Hatløy og Henriksen viser at formatet fremdeles har mye for seg. Utgangspunktet er dikt fra samlingen Fjord og Kjøkkendikt og Hatløy leser selv på opptak som er gjort i 2013, mens musikken er spilt inn i perioden 2014-2016. Kjennere av Arve Henriksen sin musikk vil neppe bli spesielt overrasket. Det holder – jeg hadde nær sagt som vanlig – høy kvalitet, i skjæringspunktet mellom folkemusikk og jazz. Henriksen har likevel valgt å la Hatløy sine dikt og stemme få sweetspot i denne utgivelsen, selv om lydteppene han lager sammen med noen få utvalgte musikere er flott nok. Skulle jeg ønske noe, så var det at særlig stemmeopptaket av Hatløy var litt mer kjøttfullt. Særlig på « normalt » lydnivå virker det som om Hatløy har stått litt for langt unna mikrofonen til at jeg blir hundre prosent fornøyd lydmessig. Men skrur du opp litt, kommer Hatløy innunder huden på deg, akkurat som musikken. I hvert fall om du gir plata litt tid. RES.

Stereo + 1 / 17