[ Kronikk ]

16

Lite konkret : Alle lover gode rammevilkår for industrien , men konkretisering er det dårlig med , skriver politisk kommentator Aslak Bonde . ( Foto : Tore Meek / NTB Scanpix )

Aslak Bonde

Den som lurer på hva det neste Stortinget vil gjøre for å motvirke todelingen av norsk industri , bør ikke lete i de nye programmene . Der står det praktisk talt ingenting .

Tekst : Aslak Bonde

I tiden fra 15 . mars til 26 . mai skal industri- og næringspolitikken for de fire kommende årene vedtas . I prinsippet er det programbehandlingene på partienes landsmøter som setter rammene for hva som skal skje på Stortinget fra høsten og til sommeren 2017 . I virkelighetens verden er det noe annerledes . Det er ikke alltid partiprogrammene blir fulgt .

Likevel er en nærstudie av partienes programprosesser interessant . Ved å sammenligne med programmet fra fire år tilbake , kan man se hvordan partiet har utviklet seg . I tillegg kan man lese en god del ut av selve prosessen med å lage handlingsprogrammet . Når Fremskrittspartiet med unntak for ett avsnitt kopierer hele kapitlet om olje fra fire år tilbake , kan det vanskelig tolkes annerledes enn at det er lite interesse i partiets programkomité for oljepolitikk . ( Avsnittet som ble endret gjelder oljeutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen der positive formuleringer fra fire år tilbake nå er konkretisert til ” åpning snarest mulig ”.)

Den todelte økonomien Fremskrittspartiet ble trukket frem fordi partiet har vært flinkest til å bruke klipp og lim-funksjonen i tekstbehandlingsprogrammet , men interessen for å tenke nytt om tradisjonell næringspolitikk virker ikke mye større i de andre partiene . Det viser seg spesielt , dersom man leter etter svar på et av de spørsmålene som reises oftest i den offentlige debatten for tiden : Todelingen av norsk økonomi .

I Stortingssalen og i mediene har representanter for alle partier bekymret seg over de stadig tydeligere tegnene på

at oljenæringen og leverandørindustrien drar kostnadsnivået så høyt opp at det skaper problemer for den øvrige konkurranseutsatte industrien , men i partienes programutkast er det bare Senterpartiet som i en viss grad forfølger denne retorikken . Partiet er alene om å skrive at det vil ” motvirke en todeling av norsk næringsliv ”. Høyre og Venstre har noen generelle formuleringer om at oljeindustrien kan gi oss et ensidig næringsliv og at den suger til seg den gode arbeidskraften , men beskrivelsene følges ikke opp av et eneste tiltak .

Senterpartiets svar på todelingen er innføringen av en ny Kunnskapsfunn-ordning – altså et system for skattelette til bedrifter som jobber målrettet med å øke egen kompetanse . Partiet lover også et ” konkurransedyktig industrikraftregime for landbasert industri ”. I programmet fra fire år tilbake var det det mer generelle ordet ” rammevilkår ” som ble brukt .

Forutsigbart og konkurransedyktig Gode rammevilkår for industrien loves av absolutt alle partiene . Det står svart på hvitt at vilkårene skal være både konkurransedyktige og forutsigbare . Konkretiseringer er det mindre av – kanskje til og med mindre enn for fire år siden .

Et eksempel er at det i Høyres program for inneværende stortingsperiode står at grunnlaget for videre vekst i den ” tradisjonelle industrien ” ligger i å utvikle ideer og kompetanse . I utkastet til program for neste stortingsperiode er begrepet ” tradisjonell industri ” borte . Det legges enda mer vekt på de generelle rammebetingelsene – ikke minst kunnskap . Nøkkelformuleringer i Høyres programutkast er at en ” offensiv satsing på forskning , utdanning , innovasjon og moderne infrastruktur ,..” skal gi et sterkt og bærekraftig næringsliv når olje- og leverandørindustrien forsvinner .

Arbeiderpartiet skiller seg lite fra Høyre i troen på at det er de generelle rammebetingelsene som betyr noe . Kunnskap er også viktig for dagens største regjeringsparti , men det avgjørende er en ” fast og ansvarlig ” styring av norsk økonomi . Ap har en kullsviertro på at den beste