portrettet: ola morten aanestad
Når jeg tenker meg om, har jeg bare hatt interessante jobber.
Ola Morten legger ikke skjul på at han fant det kjempespennende å være Aftenbladets mann i Oslo, konkurrere med de gamle ringrevene i VG og NRK, og velge saker fra sølvfat siden han var den eneste politiske reporteren fra Aftenbladet i byen.
- Senere var det tilbake til hovedredaksjonen i Stavanger, denne gang til økonomiredaksjonen. Etter hvert ble det mer og mer olje, og så overtok jeg som den såkalte oljemedarbeideren etter Arnt Even Bøe, forteller han.- Deretter bar det videre til Upstream, hvor jeg hadde noen interessante år, før det ble et lite intermezzo i Oljeindustriens Landsforening( OLF) som kommunikasjonsrådgiver, med ansvar for nordområder og miljø og den type ting. Så, i 2004, ble det Statoil.
Lynkarriere i Statoil Som ny informasjonssjef i Statoil fikk han først ansvaret for forretningsområdet som den gang het” naturgass,” men det ble en kortvarig affære.- Det gikk ikke så lenge før jeg ble bedt om å ta rollen som leder for mediearbeidet da informasjonsdirektør Wenche Skorge sluttet. Og det holdt jeg på med i fem år.
- Og det gikk jo greit? I fire av de årene ble du av norske næringslivsjournalister kåret til Norges beste kommunikasjonsdirektør …
Han vrir litt på seg. Konfrontasjon er han god på, ros av egen person gjør ham tilsynelatende ukomfortabel.
- Jo, det var jo hyggelige tilbakemeldinger jeg fikk gjennom de undersøkelsene, sier han nesten sjenert.
- Hvordan var overgangen? Fra å være pitbulljournalist til informasjonsdirektør i Statoil?
- Jo, vel,… Jeg fikk jo en tid i OLF først da, så jeg fikk en liten « karantene »-periode der. Jeg gikk ikke rett fra fra å være den som stilte Statoil spørsmål til å være den som svarte på dem. I OLF hadde jeg jo en litt annen rolle.
Fulgte interessen – ikke statusen Blant andre journalister hadde Ola Morten en høy stjerne, både i kraft av personligheten, men også på grunn av arbeidskapasiteten, iherdigheten og troverdigheten. Denne statusen har han, som en av få, lykkes å opprettholde selv om han definitivt har hoppet over gjerdet.
- Jeg likte godt å være journalist, det både var og er et viktig yrke. Men det var veldig lærerikt å komme på andre siden, og se hvordan ting blir oppfattet der. Som journalist, er du tilskuer; linsen som skal fange ting for et publikum på utsiden. Fra innsiden ser du hvor annerledes verden fortoner seg når du sitter der hvor beslutningene tas, og de forskjellige avveiningene gjøres. Det er mange ting man ikke tenker på når man er på utsiden, sier han ettertenksomt.
Gamle hunder kan lære nye tricks: Nå også som sykkelentusiast.( Foto: Privat)
- Det har vært utrolig moro. Jeg føler jeg har fått følge med på viktige ting i utviklingen av Norges oljeindustri i disse årene; først som ung journalist som kanskje ikke skjønte så mye da, men senere har jeg fått være med på en del ting som har fått norsk oljeindustri dit den er i dag.
Fulgte drømmen I 2010 forlot han stillingen som konsernets informasjonsdirektør, pakket med seg familien og dro til USA og Houston.
- Hvorfor USA? Ikke alle skjønte den. De vanlige karrierejegerne hopper ikke fra konserninformasjonsdirektør og ut i” provinsen.”
- Nei, smiler han rolig. Dette spørsmålet har han tydeligvis fått før.
- Det var en gammel drøm. Jeg har virkelig hatt en ambisjon om dette: Når man kommer inn i et norsk konsern som har virksomhet i utlandet, har det å få utenlandserfaring alltid vært noe jeg hadde lyst til. Så dette var egentlig en liten drøm som gikk i oppfyllelse; å få lov til å jobbe ute, få internasjonal erfaring og være med å bygge opp noe også utenfor Norges grenser. Og de årene har jo vært utrolig begivenhetsrike.
Ilddåpen Macondo Noen rolig start i USA, ble det aldri. Bare måneder etter ankomst, skjedde ulykken med” Deepwater Horizon,” med de konsekvenser det fikk for hele bransjen. Plutselig var kommunikasjonsfolket førstelinjepersonell på en helt ny måte, noe også Statoil fikk merke.
- Selvfølgelig var det en trist tid å komme til Houston på, mens Macondo stod der og blåste. Det var en tung tid for hele næringen …
… og boremoratoriet som fulgte, var neppe ideelt? Det ble jo full stopp for Statoils del.
- Det stemmer. Vi måtte stoppe all boring i et års tid. Men vi er jo stolte over at vi var det absolutt første selskapet som fikk lov å gjenoppta leteboringen. Han kan berette om en hektisk periode, hvor det var avgjørende å ha god kontakt med amerikanske myndigheter for å forstå hva som skulle til for at selskapet igjen skulle få tillit til å starte opp igjen.
- Vi er som sagt stolte over å være det første selskapet som igjen fikk bore nye letebrønner, men det var som sagt en tung tid for hele næringen. Og tilliten etter Macondo er tynnslitt. Bare hardt arbeid kan gjenopprette dette.
Living the dream Til tross for at Macondo ble fulgt av kommunikasjonsutfordringer i form av oljesand og skifergassrevolusjon, angrer ikke Anestad på at han tok turen. Han har fått drive fram egne idéer og prosjekter i forhold til profilering av Statoil i USA, ett av dem vil mange huske fra fjorårets” Stadion Extravaganza” under Offshore Technology Conference( OTC). Han har også fått anledning til å dyrke både familie og egne interesser – samt å ha funnet noen nye.
- Selv om det har vært hektisk og vi har lange arbeidsdager, er pågangen på telefonen mindre på kveldene og i helgene enn jeg var vant til i Norge, forteller han.
- Dermed har jeg kunnet disponere mer av egen fritid enn på lenge.
Denne tiden har han brukt aktivt. Ikke bare har han og familien hatt mulighet til å reise rundt og se mye av sørstatene og USA generelt; gitt den tidligere røykeren nye, sunne interesser på to motorfrie hjul; og Farsundgutten i ham egen Mustang cabriolet i oppkjørselen: Det har også blitt anledning til å dyrke musikkinteressen.
- Jeg har vært mye på konsert, gliser han. >>
PetroMagasinet- Utgave 2- 2013 43