portrettet : ola morten aanestad
Når jeg tenker meg om , har jeg bare hatt interessante jobber .
Ola Morten legger ikke skjul på at han fant det kjempespennende å være Aftenbladets mann i Oslo , konkurrere med de gamle ringrevene i VG og NRK , og velge saker fra sølvfat siden han var den eneste politiske reporteren fra Aftenbladet i byen .
- Senere var det tilbake til hovedredaksjonen i Stavanger , denne gang til økonomiredaksjonen . Etter hvert ble det mer og mer olje , og så overtok jeg som den såkalte oljemedarbeideren etter Arnt Even Bøe , forteller han . - Deretter bar det videre til Upstream , hvor jeg hadde noen interessante år , før det ble et lite intermezzo i Oljeindustriens Landsforening ( OLF ) som kommunikasjonsrådgiver , med ansvar for nordområder og miljø og den type ting . Så , i 2004 , ble det Statoil .
Lynkarriere i Statoil Som ny informasjonssjef i Statoil fikk han først ansvaret for forretningsområdet som den gang het ” naturgass ,” men det ble en kortvarig affære . - Det gikk ikke så lenge før jeg ble bedt om å ta rollen som leder for mediearbeidet da informasjonsdirektør Wenche Skorge sluttet . Og det holdt jeg på med i fem år .
- Og det gikk jo greit ? I fire av de årene ble du av norske næringslivsjournalister kåret til Norges beste kommunikasjonsdirektør …
Han vrir litt på seg . Konfrontasjon er han god på , ros av egen person gjør ham tilsynelatende ukomfortabel .
- Jo , det var jo hyggelige tilbakemeldinger jeg fikk gjennom de undersøkelsene , sier han nesten sjenert .
- Hvordan var overgangen ? Fra å være pitbulljournalist til informasjonsdirektør i Statoil ?
- Jo , vel ,… Jeg fikk jo en tid i OLF først da , så jeg fikk en liten « karantene » -periode der . Jeg gikk ikke rett fra fra å være den som stilte Statoil spørsmål til å være den som svarte på dem . I OLF hadde jeg jo en litt annen rolle .
Fulgte interessen – ikke statusen Blant andre journalister hadde Ola Morten en høy stjerne , både i kraft av personligheten , men også på grunn av arbeidskapasiteten , iherdigheten og troverdigheten . Denne statusen har han , som en av få , lykkes å opprettholde selv om han definitivt har hoppet over gjerdet .
- Jeg likte godt å være journalist , det både var og er et viktig yrke . Men det var veldig lærerikt å komme på andre siden , og se hvordan ting blir oppfattet der . Som journalist , er du tilskuer ; linsen som skal fange ting for et publikum på utsiden . Fra innsiden ser du hvor annerledes verden fortoner seg når du sitter der hvor beslutningene tas , og de forskjellige avveiningene gjøres . Det er mange ting man ikke tenker på når man er på utsiden , sier han ettertenksomt .
Gamle hunder kan lære nye tricks : Nå også som sykkelentusiast . ( Foto : Privat )
- Det har vært utrolig moro . Jeg føler jeg har fått følge med på viktige ting i utviklingen av Norges oljeindustri i disse årene ; først som ung journalist som kanskje ikke skjønte så mye da , men senere har jeg fått være med på en del ting som har fått norsk oljeindustri dit den er i dag .
Fulgte drømmen I 2010 forlot han stillingen som konsernets informasjonsdirektør , pakket med seg familien og dro til USA og Houston .
- Hvorfor USA ? Ikke alle skjønte den . De vanlige karrierejegerne hopper ikke fra konserninformasjonsdirektør og ut i ” provinsen .”
- Nei , smiler han rolig . Dette spørsmålet har han tydeligvis fått før .
- Det var en gammel drøm . Jeg har virkelig hatt en ambisjon om dette : Når man kommer inn i et norsk konsern som har virksomhet i utlandet , har det å få utenlandserfaring alltid vært noe jeg hadde lyst til . Så dette var egentlig en liten drøm som gikk i oppfyllelse ; å få lov til å jobbe ute , få internasjonal erfaring og være med å bygge opp noe også utenfor Norges grenser . Og de årene har jo vært utrolig begivenhetsrike .
Ilddåpen Macondo Noen rolig start i USA , ble det aldri . Bare måneder etter ankomst , skjedde ulykken med ” Deepwater Horizon ,” med de konsekvenser det fikk for hele bransjen . Plutselig var kommunikasjonsfolket førstelinjepersonell på en helt ny måte , noe også Statoil fikk merke .
- Selvfølgelig var det en trist tid å komme til Houston på , mens Macondo stod der og blåste . Det var en tung tid for hele næringen …
… og boremoratoriet som fulgte , var neppe ideelt ? Det ble jo full stopp for Statoils del .
- Det stemmer . Vi måtte stoppe all boring i et års tid . Men vi er jo stolte over at vi var det absolutt første selskapet som fikk lov å gjenoppta leteboringen . Han kan berette om en hektisk periode , hvor det var avgjørende å ha god kontakt med amerikanske myndigheter for å forstå hva som skulle til for at selskapet igjen skulle få tillit til å starte opp igjen .
- Vi er som sagt stolte over å være det første selskapet som igjen fikk bore nye letebrønner , men det var som sagt en tung tid for hele næringen . Og tilliten etter Macondo er tynnslitt . Bare hardt arbeid kan gjenopprette dette .
Living the dream Til tross for at Macondo ble fulgt av kommunikasjonsutfordringer i form av oljesand og skifergassrevolusjon , angrer ikke Anestad på at han tok turen . Han har fått drive fram egne idéer og prosjekter i forhold til profilering av Statoil i USA , ett av dem vil mange huske fra fjorårets ” Stadion Extravaganza ” under Offshore Technology Conference ( OTC ). Han har også fått anledning til å dyrke både familie og egne interesser – samt å ha funnet noen nye .
- Selv om det har vært hektisk og vi har lange arbeidsdager , er pågangen på telefonen mindre på kveldene og i helgene enn jeg var vant til i Norge , forteller han .
- Dermed har jeg kunnet disponere mer av egen fritid enn på lenge .
Denne tiden har han brukt aktivt . Ikke bare har han og familien hatt mulighet til å reise rundt og se mye av sørstatene og USA generelt ; gitt den tidligere røykeren nye , sunne interesser på to motorfrie hjul ; og Farsundgutten i ham egen Mustang cabriolet i oppkjørselen : Det har også blitt anledning til å dyrke musikkinteressen .
- Jeg har vært mye på konsert , gliser han . >>
PetroMagasinet - Utgave 2 - 2013 43