5
1.4 Målet med håndboken
INNLEDNING
Dette er ikke en terapihåndbok . Den skal bidra til å styrke forståelsen av traumer og gi praktiske tilnærminger til det å hjelpe , blant annet gjennom forslag til tilnærminger og måter å møte problemer eller reaksjoner som den enkelte utsatte har . Håndboken kan være et verktøy for hjelpere som møter unge gutter og menn som de antar kan ha vært utsatt for seksualisert vold og bidra til å møte de psykologiske behovene disse har på best mulig måte . Spørsmål og vurderinger knyttet til det å henvise videre til annen hjelp , og til det å få til avtale med den enkelte om å følge opp problemene videre , er også tatt inn . Håndboken kan leses , studeres og diskuteres , øvelsene kan prøves ut og benyttes i gruppearbeid om dette emnet , så vel som i det direkte arbeidet med utsatte personer . Vi ønsker at håndboken kan supplere og utdype kunnskap og forståelse for denne problematikken for alle som er engasjert i dette arbeidsfeltet .
De fleste av oss forbinder hjelp til utsatte med at man har en samtale om hva som skjedde samtidig som den utsatte får hjelp til bearbeiding av eventuelle traumer . Denne håndboken ønsker å gi veiledning i slik hjelp . Imidlertid vil vi understreke to forhold . For det første : Ikke all hjelp handler om å snakke om selve overgrepene . Mye hjelp består i å få tilbake selvrespekten , gjenerobre kontakten med kroppen , gjenvinne tillit til andre mennesker og lære noen gode stabiliseringsteknikker som hjelper den utsatte til å regulere følelser , søvn og atferd . For det andre : Ikke alle hjelpere skal tilstrebe å få høre historien , men kan likevel være betydningsfulle hjelpere gjennom støtte til slik gjenvinning av viktige områder . I kapitlet 3.3.4 . om å styrke sterke sider og bygge resiliens , er dette nærmere beskrevet . I tillegg er mange av stabiliseringsøvelsene nyttige for flere enn seksuelt overgrepsutsatte og kan øves på sammen med ulike hjelpere . Men , dersom du er en som den utsatte betror seg til , skal du ta imot historien , lytte empatisk og så vurdere hvorvidt dette er noe som bør henvises videre for terapi , om vedkommende er motivert til dette , og om slik hjelp er tilgjengelig der du bor .