68 68
INNLEDNING
3.1 Identifisering og mulige signaler om traumatiske opplevelser – hva skal hjelperen se etter
Mål : Søkelyset rettes på det som kan være tegn eller signaler på at personen har vært utsatt for alvorlige belastninger .
HJELP OG TILTAK
I de tidligere kapitlene har vi gjort rede for hva som kjennetegner alvorlige belastninger og traumatiserende hendelser , vi har beskrevet hvordan personer utsatt for slike hendelser opplever seg selv og verden som endret og også beskrevet reaksjoner eller symptomer som ofte forekommer etter slike livsendrende hendelser . For personer som flykter og etablerer seg andre og nye steder , vil de belastningene som er opplevd før ankomst til det nye landet , enten i opprinnelseslandet og eller under flukten , kunne forsterkes ved at de utsettes for nye utfordringer og vanskeligheter som følge av å være et nytt sted . For på det nye stedet er det mye som er ukjent og usikkert , inkludert mye uvisshet om fremtiden . Det kan føre til dobbeltbelastninger , og at usikkerheten følt i forbindelse med overgrep og andre traumatiseringer , så å si blir “ bekreftet ” i det nye landet . Dette kan gi seg utslag i form av følelser av mindreverd , ikke være i stand til å løse egne problemer , avmakt , håpløshet og kanskje også skamfølelser .
Vi snakker om sammensatte bilder og ofte veldig vanskelige situasjoner som det kan være tungt å sette ord på eller gi uttrykk for på andre måter . Når vi også vet at erfaringene med å snakke om problemer vil være svært ulike , og at mange av erfaringene personer har , kan være av en slik art at man verken kan eller vil snakke om det – så vil det for en hjelper kunne by på store utfordringer .
Vi har også vært inne på dette med identifisering av traumatiske og belastende erfaringer – og konkret om å identifisere personer i særlig sårbare situasjoner gjennom prosedyrer tidlig etter ankomst . God helseundersøkelse i tidlig fase er viktig – og da forutsatt at det er undersøkelser som gir rom til samtale og muligheter for å snakke . Men selv der det gjennomføres en god undersøkelse med rom og muligheter for samtale , vet vi at det er mange som ikke ønsker å si noe om det som har vært særlig belastende . Mange vet jo ikke helt hvordan det de har vært utsatt for vil bli møtt i det nye landet .
Da er det viktig både at hjelpere i tidlig fase er oppmerksomme og eventuelt benytter oversikter med reaksjoner og symptomer , slik som basert på Helsedirektoratets veileder 60 og at de på grunnlag av dette kan foreslå videre samtaler ( se forslag til henvisningsrutiner i FAFO rapport 2021 ). Samtidig er det viktig å være klar over at skader kan utredes og dokumenteres , og det som i dag regnes som den sentrale manualen eller retningslinjer for dokumentasjon og utredning av torturskader er den såkalte “ Istanbul protokollen ”. 61