43
2.3.8 Skam og skyld
Etter traumatiserende hendelser , spesielt de som er menneskeskapt , finner vi ofte reaksjoner hos den utsatte som omhandler skyld og skam . Man skammer seg for at det har skjedd , og man tror man har “ skylden ” for det . Man kan føle seg ansvarlig for “ ikke å ha gjort noe ” som forhindret det . Mange tanker vil komme opp : “ hvis jeg hadde sagt ...”, “ dersom jeg hadde forsvart meg …”, “ dersom jeg ikke hadde vært der på dette tidspunktet ”, “ hvorfor stakk jeg ikke av ?”, og så videre . Når man blir offer for en voldtekt , blir disse spørsmålene veldig store og tar mye plass .
NYTTIG Å VITE
Å gi seg selv skyld og ansvar ved å finne momenter som man tror kunne forhindret eller mildnet dette , kan med andre ord være et forsøk på å gjenopprette en følelse av å ha mer kontroll i livet . Å fullstendig uventet og uten kontroll rammes av / eller bli utsatt for ulykke eller traume , gjør oss avmektige og skaper en dyp følelse av hjelpeløshet . Alt dette representerer et forsøk på å finne en forklaring for det uforklarlige , for det som har skjedd , og prøve seg på et svar – kunne man ha unngått utfallet ?
Vi mennesker blander ofte sammen dette med årsakssammenhenger og ansvar . Man kan være en del av en årsakskjede , være på et spesielt sted på et spesielt tidspunkt eller liknende , uten at det gjør deg ansvarlig . Vi ser også at mange anklager seg selv for ikke å ha sagt fra til noen etter et første overgrep . Når man utsettes igjen , blir det oppfattet som “ min skyld ” siden man ikke sa fra og fikk stoppet dette . Et annet moment er sammenblandingen den utsatte ofte gjør av hendelsen og seg selv ; “ jeg er skitten , jeg er ekkel ” er resultat av opplevelsen , av at hendelsen føltes ekkel , hendelsen føltes skitten . Skille mellom hendelsens karakter og en selv , blir for mange utydelig .
I tillegg strever den utsatte med grublerier rundt flere måter å selv-attribuere skyld på ( tilskrive ansvaret til seg selv ), som for eksempel :
• “ Jeg var naiv , så ikke signalene forsto ikke , jeg var dum .”
• “ Jeg var feig , ble redd , turte ikke si nei , kroppen sviktet og jeg ble nummen og paralysert .”
• “ Jeg fikk og mottok privilegier , enten materielt , status-messig , hjelp .”
Mange opplever at hjelpere avviser disse grubleriene og bare sier : “ det var ikke din skyld , det er aldri den utsattes skyld .” Iblant trenger man som hjelper lengre tid for å utforske hendelsesforløpet sammen med den utsatte , anerkjenne at i enkelte situasjoner kunne andre valg vært gjort , at man har lært noe av dette og så videre . Men i og med at vi definerer hendelsen som et overgrep hvor det er et skjevt maktforhold , innebærer dette alltid at det har vært utøvet psykisk eller fysisk vold . Hovedansvaret for selve overgrepet er derfor alltid overgripers .
For den utsatte er det antageligvis mye enklere å finne “ skylden ” i egen person , fremfor å anklage andre . Denne reaksjonen blir desto mer utpreget når man har en ( personlig ) relasjon til overgriperen . Er overgriperen en omsorgsperson ( for eksempel i barndommen ), så er det vanlig at man opplever overgriperen som den som har “ rett ”, og man selv tar “ feil ”.
En slik preging er resultat av overlevelses “ instinkter ”. Man har gjennom hele menneskets historie overlevd best når man har satt sin tillit til sine omsorgspersoner , som har lært bort hva som er rett og galt , og hvordan overleve i en fiendtlig verden .
Samfunnet og det sosiale miljø spiller også en stor rolle i hvordan den utsatte opplever og bearbeider traumer og traumatiske reaksjoner . Omgivelsene er også ofte fortsatt ( ubevisst ) forankret i et tankemønster som skisserer at de som har makt , muligens har rett ? Dessverre er det vanlig at samfunnet tillegger den utsatte / offeret en “ aktiv ” rolle i det som har hendt . Det oppstår spørsmål og anklager , har personen muligens provosert overgriperen ? Har personen ikke oppført seg “ ordentlig ” og med dette til og med fortjent “ straff ”, og så i hvert fall medansvarlig ? Den utsatte sitter igjen , ikke bare med egne psykologiske og fysiologiske konsekvenser etter et overgrep , men også med uberettigede anklager som kommer fra de nærmeste og samfunnet .