Lymfekreftbladet nr 2 / 2014 man vokser på det som menneske. Jo da, man får andre tanker, reflekterer over ting man ikke tidligere har behøvd å tenke over, man åpner opp for andre samtaler enn tidligere. Man treffer nye mennesker som er i samme båt og det skapes varige vennskap. Tiden er ikke bare svart, men de fleste ville valgt å vokse på andre arenaer.
Jeg deler gjerne en historie fra mitt eget liv som kreftoverlever. Sju damer treffer hverandre i en mestringsgruppe etter brystoperasjon på Ullevål for sju år siden. Aldersspredningen er 27 til 63 år( den eldste er meg). Vi finner tonen og møtes to ganger i måneden det første året. Vi var den gangen det kriseteamet for hverandre som ingen av oss møtte i døra til legekontoret. Riktignok var vi amatører, men vi halte hverandre gjennom behandlingsåret med nesten daglige mailer og samtaler.
Galgenhumor var vårt beste våpen mot smerter, kvalme og flintskallethet. Vår pakistanske venninne fikk råd om lyse krøller da håret falt, men hun var for feig og ikledde seg tradisjonelt skaut som hun ikke hadde brukt før. Så slapp hun i hvert fall å skille seg ut i miljøet. Det var ikke lett å ha brystkreft i hennes miljø. Vi var også den første norske venninneklubben hun hadde fått etter 30 år i Norge. Da hun var arbeidsklar, ville arbeidsgiver gjennom 25 år ha henne over på trygd – 55 år gammel. Det ble det ikke noe av da puppegruppa overtok styringen.
To av oss har i perioder gått på lykkepiller etter depresjoner, to har måttet slutte med medisiner på grunn av bivirkninger. En annen er på hel trygd. Én har fått ny pupp, trener og er i storform. 27-åringen fikk klar beskjed om at hun neppe kunne regne med å få barn. I dag er hun nybakt mor med puppegruppa som reservemødre.
Jeg har også erfaring med det å være pårørende. Dette er en rolle som kanskje er mer krevende enn pasientrollen. Mange av oss blir så slitne at vi også havner i helsevesenet.
De fleste kommer seg gjennom en slik livskrise på egen hånd eller ved hjelp av familie og venner. Men noen gjør ikke det og bærer med seg angst og redsel i lang tid.
Visesangeren Louis Jacobys kone fikk lymfekreft samtidig med min mann og sangen han skrev den første natten han forlot kona på Radiumhospitalet og reiste hjem alene, uttrykker den fortvilelsen og hjelpeløsheten vi pårørende føler når en vi elsker blir offer for kreftsykdom:
På veien ut av sykehuset I en korridor Med angst i hjertet som Var tomt for ord Ut av svingdøra kjentes vinteren så hard En natt til onsdag i en frossen februar
Nå lå hun rygg mot rygg Imot en vinternatt Og undret på hva natten hadde tatt Og snoen hogg i våre sinn Og var så kald Og splittet hver vår hele sjel til halv
Hvor kom så denne kalde Vinden fra Som blåste frost inn i et rosenblad? Og så falt himmelen Så falt stjernene Og så falt vintermånen Som en ball Så falt drømmene Så falt framtida Og så falt englene som Snøkrystall
Forskningen er kreftens sterkeste håp!
God sommer!
Ny adresse?
Har du skiftet / eller skal du skifte adresse, bostedsadresse, e-postadresse eller kanskje nytt telefonnummer?
Ta kontakt med foreningen på E-post: medlem @ lymfekreft. no Tlf: 22 20 03 90.
17