Lymfekreftbladet nr 2 / 2014 man vokser på det som menneske . Jo da , man får andre tanker , reflekterer over ting man ikke tidligere har behøvd å tenke over , man åpner opp for andre samtaler enn tidligere . Man treffer nye mennesker som er i samme båt og det skapes varige vennskap . Tiden er ikke bare svart , men de fleste ville valgt å vokse på andre arenaer .
Jeg deler gjerne en historie fra mitt eget liv som kreftoverlever . Sju damer treffer hverandre i en mestringsgruppe etter brystoperasjon på Ullevål for sju år siden . Aldersspredningen er 27 til 63 år ( den eldste er meg ). Vi finner tonen og møtes to ganger i måneden det første året . Vi var den gangen det kriseteamet for hverandre som ingen av oss møtte i døra til legekontoret . Riktignok var vi amatører , men vi halte hverandre gjennom behandlingsåret med nesten daglige mailer og samtaler .
Galgenhumor var vårt beste våpen mot smerter , kvalme og flintskallethet . Vår pakistanske venninne fikk råd om lyse krøller da håret falt , men hun var for feig og ikledde seg tradisjonelt skaut som hun ikke hadde brukt før . Så slapp hun i hvert fall å skille seg ut i miljøet . Det var ikke lett å ha brystkreft i hennes miljø . Vi var også den første norske venninneklubben hun hadde fått etter 30 år i Norge . Da hun var arbeidsklar , ville arbeidsgiver gjennom 25 år ha henne over på trygd – 55 år gammel . Det ble det ikke noe av da puppegruppa overtok styringen .
To av oss har i perioder gått på lykkepiller etter depresjoner , to har måttet slutte med medisiner på grunn av bivirkninger . En annen er på hel trygd . Én har fått ny pupp , trener og er i storform . 27-åringen fikk klar beskjed om at hun neppe kunne regne med å få barn . I dag er hun nybakt mor med puppegruppa som reservemødre .
Jeg har også erfaring med det å være pårørende . Dette er en rolle som kanskje er mer krevende enn pasientrollen . Mange av oss blir så slitne at vi også havner i helsevesenet .
De fleste kommer seg gjennom en slik livskrise på egen hånd eller ved hjelp av familie og venner . Men noen gjør ikke det og bærer med seg angst og redsel i lang tid .
Visesangeren Louis Jacobys kone fikk lymfekreft samtidig med min mann og sangen han skrev den første natten han forlot kona på Radiumhospitalet og reiste hjem alene , uttrykker den fortvilelsen og hjelpeløsheten vi pårørende føler når en vi elsker blir offer for kreftsykdom :
På veien ut av sykehuset I en korridor Med angst i hjertet som Var tomt for ord Ut av svingdøra kjentes vinteren så hard En natt til onsdag i en frossen februar
Nå lå hun rygg mot rygg Imot en vinternatt Og undret på hva natten hadde tatt Og snoen hogg i våre sinn Og var så kald Og splittet hver vår hele sjel til halv
Hvor kom så denne kalde Vinden fra Som blåste frost inn i et rosenblad ? Og så falt himmelen Så falt stjernene Og så falt vintermånen Som en ball Så falt drømmene Så falt framtida Og så falt englene som Snøkrystall
Forskningen er kreftens sterkeste håp !
God sommer !
Ny adresse ?
Har du skiftet / eller skal du skifte adresse , bostedsadresse , e-postadresse eller kanskje nytt telefonnummer ?
Ta kontakt med foreningen på E-post : medlem @ lymfekreft . no Tlf : 22 20 03 90 .
17