Tove Nakken har overlevd brystkreft og er aktiv som pårørende i Lymfekreftforeningen. Hun blogger for oss om det å leve videre etter kreftbehandling.
Ord fra en kreftoverlever
Tove Nakken har overlevd brystkreft og er aktiv som pårørende i Lymfekreftforeningen. Hun blogger for oss om det å leve videre etter kreftbehandling.
Tekst: Tove Nakken Foto: Thomas B. Eckhoff
Jeg er kreftoverlever. Og kreftenke. Vi er over 200 000 her i landet som lever med, eller etter å ha hatt kreft. Og vi er mange som har mistet noen kjære etter en kreftsykdom.
Stadig flere blir reddet, men å leve videre etter kreftbehandling er ikke alltid like lett. Å snakke om livet etter kreftsykdom har nesten vært et tabu, og bare noen få har faglig interesse for det.
En kreftdiagnose gjør at du dør der og da. De fleste opplever beskjeden som traumatisk og mange går inn i en alvorlig krise. Flere med meg savner nok en omsorgsfull informant som kan følge seg gjennom hele kreftløpet.
Kanskje hadde det også vært ok å treffe en likemann i levende live – en person som har opplevd det samme som deg. Så kan man trygges på at man sannsynligvis er i live dagen etter også.
Tove Nakken holdt appell under utdelingen av Kong Olav Vs kreftforskningspris i vår.
De fleste kommer seg gjennom en slik livskrise på egen hånd eller ved hjelp av familie og venner. Men noen gjør ikke det og bærer med seg angst og redsel i lang tid.
Under behandlingen, som kan være omfattende både i styrke og tid, brytes kroppen systematisk ned, en nedbrytning som ikke like systematisk kompenseres med oppbyggende tiltak.
Som kreftpasient biter man tennene sammen og drømmer om dagen da man skal gjenerobre hverdagen sin. I lange perioder har man ikke hatt krefter til å ha et normalt sosialt liv. Heller ikke arbeidsliv.
Familie, venner og kollegaer har stått på vent sammen med livet selv. Så en dag er man ferdig behandlet. Da går man i euforisk lykkerus ut døra fra sykehuset. Drømmen om å kunne stå sammen med andre og irritere seg over at bussen er forsinket, hente barn i barnehagen eller på skolen, ikke orke å finne på noe annet enn pizza til middag, skal nå gå i oppfyllelse. Forventninger er bygget opp i omgivelsene også.
Men så møtes ofte den etterlengtede hverdagen i stor grad med slitenhet, angst, bekymringer, redusert inntekt, høye sykdomsutgifter, avbrutt utdannelse. Et gjennomgående trekk er den evinnelige kraftløsheten og de altfor mange definerte og udefinerte helseplagene. Mange kreftpasienter blir også kronikere. Sosiale endringer er vanlig.
Det er ikke greit å bli uførepensjonist i ung alder. Det er ikke greit ikke å mestre jobben. Det er ikke greit at karriere blir et fremmedord. Det er ikke greit ikke å kunne bidra i samfunnet på lik linje med andre.
Verst er det kanskje å ikke ha krefter til å være den gamle gode moren / faren, kjæresten / ektefellen, vennen eller venninnen.
Det finnes mange floskler knyttet til det å ha kreft. Blant annet at
16