Tove Nakken har overlevd brystkreft og er aktiv som pårørende i Lymfekreftforeningen . Hun blogger for oss om det å leve videre etter kreftbehandling .
Ord fra en kreftoverlever
Tove Nakken har overlevd brystkreft og er aktiv som pårørende i Lymfekreftforeningen . Hun blogger for oss om det å leve videre etter kreftbehandling .
Tekst : Tove Nakken Foto : Thomas B . Eckhoff
Jeg er kreftoverlever . Og kreftenke . Vi er over 200 000 her i landet som lever med , eller etter å ha hatt kreft . Og vi er mange som har mistet noen kjære etter en kreftsykdom .
Stadig flere blir reddet , men å leve videre etter kreftbehandling er ikke alltid like lett . Å snakke om livet etter kreftsykdom har nesten vært et tabu , og bare noen få har faglig interesse for det .
En kreftdiagnose gjør at du dør der og da . De fleste opplever beskjeden som traumatisk og mange går inn i en alvorlig krise . Flere med meg savner nok en omsorgsfull informant som kan følge seg gjennom hele kreftløpet .
Kanskje hadde det også vært ok å treffe en likemann i levende live – en person som har opplevd det samme som deg . Så kan man trygges på at man sannsynligvis er i live dagen etter også .
Tove Nakken holdt appell under utdelingen av Kong Olav Vs kreftforskningspris i vår .
De fleste kommer seg gjennom en slik livskrise på egen hånd eller ved hjelp av familie og venner . Men noen gjør ikke det og bærer med seg angst og redsel i lang tid .
Under behandlingen , som kan være omfattende både i styrke og tid , brytes kroppen systematisk ned , en nedbrytning som ikke like systematisk kompenseres med oppbyggende tiltak .
Som kreftpasient biter man tennene sammen og drømmer om dagen da man skal gjenerobre hverdagen sin . I lange perioder har man ikke hatt krefter til å ha et normalt sosialt liv . Heller ikke arbeidsliv .
Familie , venner og kollegaer har stått på vent sammen med livet selv . Så en dag er man ferdig behandlet . Da går man i euforisk lykkerus ut døra fra sykehuset . Drømmen om å kunne stå sammen med andre og irritere seg over at bussen er forsinket , hente barn i barnehagen eller på skolen , ikke orke å finne på noe annet enn pizza til middag , skal nå gå i oppfyllelse . Forventninger er bygget opp i omgivelsene også .
Men så møtes ofte den etterlengtede hverdagen i stor grad med slitenhet , angst , bekymringer , redusert inntekt , høye sykdomsutgifter , avbrutt utdannelse . Et gjennomgående trekk er den evinnelige kraftløsheten og de altfor mange definerte og udefinerte helseplagene . Mange kreftpasienter blir også kronikere . Sosiale endringer er vanlig .
Det er ikke greit å bli uførepensjonist i ung alder . Det er ikke greit ikke å mestre jobben . Det er ikke greit at karriere blir et fremmedord . Det er ikke greit ikke å kunne bidra i samfunnet på lik linje med andre .
Verst er det kanskje å ikke ha krefter til å være den gamle gode moren / faren , kjæresten / ektefellen , vennen eller venninnen .
Det finnes mange floskler knyttet til det å ha kreft . Blant annet at
16