TOLK OG SKOLEASSISTENT SYKEPLEIER OG FEMINIST FRA BURUNDI
Senait M. Woldesus kom til Surnadal i 2014, etter å ha vært i mottak i Hønefoss og Ulsteinvik. Opprinnelig er hun fra storbyen Asmara i Eritrea.
Asmara kalles Lille Roma på grunn av kulturpåvirkningen fra tidlig innvandring fra Italia. Ved et lykketreff fikk Senait hybel hos Marie Sollid, tidligere misjonær i Afrika. Det ingen var klar over var at Marie kunne snakke amharisk, et semittisk språk fra Etiopia, som også Senait forstod. – Det betydde alt å møte noen som kjente afrikansk kultur og som kunne prate med meg. Marie hjalp meg med alt mulig og er blitt en del av min nærmeste familie.
”
Det betydde alt å møte noen som kjente afrikansk kultur og som kunne prate med meg
Etter å ha gjennomført grunnskole via introduksjonsprogrammet er det neste målet å få plass på videregående skole. – Jeg ønsker å utdanne meg til en jobb som barne- og ungdomsarbeider eller innen eldreomsorg. Jeg har søkt og fått avslag, men søker igjen, sier Senait. Nå jobber hun som tolk og assistent på Øye skole. Skolen har etablert en innføringsklasse for fremmedspråklige elever med morsmål som thai, polsk, tigrinja og arabisk.
– Senait er helt uunnværlig, sier Marit Ranveig Gjørsvik ved Øye skole. – Vi er så glade i henne. Hun gjør en kjempejobb.
Det skulle gå to år før mannen Fulvio kom etter til Surnadal. Nå bor de på Skei sammen med døtrene Christina og Giovanna. Fulvio er elektriker og behersker mange språk, men sliter med å få godkjent utdanningen fra utlandet. – Men, vi gir ikke opp, sier Senait. Surnadal er blitt hjemme. Det er her vi ønsker å bli.
På fritiden møter Senait venner på språkkafé. I alt bor det nå ca. 50 personer fra hjemlandet Eritrea i Surnadal. Da gjelder det å få praktisert norsk og ikke bare morsmålet. – Språk er utrolig viktig, men dialekten her byr av og til på komiske misforståelser, sier Senait. Når barna kommer til meg og roper – E slo me ti dæra! Da må jeg spørre hva dæra er. En mor fortalte meg om dråkja si. Jeg trodde hun mente drosje og at hun hadde to drosjer og ikke to døtre, ler hun.
Karine Aicha Gakima( 37) er sykepleier ved Sunndal Helsetun. Hun flyktet fra en svært vanskelig situasjon i Burundi og kom alene til Norge i 2005. Først flere år senere greide hun å få barna sine hit. – I Burundi er det en kulturell og religiøs undertrykking av kvinner som gjør oss til objekter og ikke individer, forteller Karine på flytende norsk. – Norge har gitt meg de mulighetene som hjemlandet mangler fullstendig for en alenemor til to barn. Det er jeg evig takknemlig for.
”
Norge har gitt meg de mulighetene som hjemlandet mangler fullstendig for en alenemor til to barn
– Jeg følte meg litt undervurdert i starten da jeg fikk beskjed om å skulle gå tre år av voksenlivet mitt på videregående skole, forteller Karine. Jeg ble oppfordret til å sette meg lavere mål enn jeg selv hadde og heller ta sikte på å få meg et fagbrev enn å velge sykepleierutdanning.
Heldigvis var det lærekrefter ved Sunndal videregående skole som innså at det ville være meningsløst for en så dyktig elev å bruke tre år av livet sitt på VGS og mente at hun ville greie det på ett år. Og det gjorde hun.
– Jeg ville satse på sykepleie eller journalistikk, men fant ut at arbeidsmarkedet var større for sykepleiere, forteller Karine. – Det var en tøff tid å være student i Molde og småbarnsmor, men jeg var fast bestemt på å fullføre planen min.
Neste trinn i planen var å jobbe ved et større sykehus og ta videreutdanning, men så tok livet en ny vending: – Jeg møtte Arve fra Øksendal mens jeg jobbet ved et sykehjem i Molde, smiler Karine. Han sjekket meg opp; først via Facebook, så på flyplassen, og ga seg overhodet ikke. Jeg lot ham slite ganske lenge, ler hun. Så ble vi omsider kjærester.
I dag bor de i Øksendal og har fått felles barn. – Det gikk jo ikke helt etter planen, da. Planen om storbyliv og sykehuskarriere vek til fordel for kjærligheten og familieliv på landet med jobb i kommunen. Er det ikke litt typisk? spør Karine. I et kvinneperspektiv syns jeg kvinner ofrer mer enn menn, selv i et likestilt land som Norge. Det er likevel en viktig forskjell, sier hun. – I Norge er dette et valg vi tar selv. Det er ikke tvang. Jeg har et godt liv, en god jobb som sykepleier og familien min bor i et trygt lokalsamfunn med mange muligheter.
11