TOLK OG SKOLEASSISTENT SYKEPLEIER OG FEMINIST FRA BURUNDI
Senait M . Woldesus kom til Surnadal i 2014 , etter å ha vært i mottak i Hønefoss og Ulsteinvik . Opprinnelig er hun fra storbyen Asmara i Eritrea .
Asmara kalles Lille Roma på grunn av kulturpåvirkningen fra tidlig innvandring fra Italia . Ved et lykketreff fikk Senait hybel hos Marie Sollid , tidligere misjonær i Afrika . Det ingen var klar over var at Marie kunne snakke amharisk , et semittisk språk fra Etiopia , som også Senait forstod . – Det betydde alt å møte noen som kjente afrikansk kultur og som kunne prate med meg . Marie hjalp meg med alt mulig og er blitt en del av min nærmeste familie .
”
Det betydde alt å møte noen som kjente afrikansk kultur og som kunne prate med meg
Etter å ha gjennomført grunnskole via introduksjonsprogrammet er det neste målet å få plass på videregående skole . – Jeg ønsker å utdanne meg til en jobb som barne- og ungdomsarbeider eller innen eldreomsorg . Jeg har søkt og fått avslag , men søker igjen , sier Senait . Nå jobber hun som tolk og assistent på Øye skole . Skolen har etablert en innføringsklasse for fremmedspråklige elever med morsmål som thai , polsk , tigrinja og arabisk .
– Senait er helt uunnværlig , sier Marit Ranveig Gjørsvik ved Øye skole . – Vi er så glade i henne . Hun gjør en kjempejobb .
Det skulle gå to år før mannen Fulvio kom etter til Surnadal . Nå bor de på Skei sammen med døtrene Christina og Giovanna . Fulvio er elektriker og behersker mange språk , men sliter med å få godkjent utdanningen fra utlandet . – Men , vi gir ikke opp , sier Senait . Surnadal er blitt hjemme . Det er her vi ønsker å bli .
På fritiden møter Senait venner på språkkafé . I alt bor det nå ca . 50 personer fra hjemlandet Eritrea i Surnadal . Da gjelder det å få praktisert norsk og ikke bare morsmålet . – Språk er utrolig viktig , men dialekten her byr av og til på komiske misforståelser , sier Senait . Når barna kommer til meg og roper – E slo me ti dæra ! Da må jeg spørre hva dæra er . En mor fortalte meg om dråkja si . Jeg trodde hun mente drosje og at hun hadde to drosjer og ikke to døtre , ler hun .
Karine Aicha Gakima ( 37 ) er sykepleier ved Sunndal Helsetun . Hun flyktet fra en svært vanskelig situasjon i Burundi og kom alene til Norge i 2005 . Først flere år senere greide hun å få barna sine hit . – I Burundi er det en kulturell og religiøs undertrykking av kvinner som gjør oss til objekter og ikke individer , forteller Karine på flytende norsk . – Norge har gitt meg de mulighetene som hjemlandet mangler fullstendig for en alenemor til to barn . Det er jeg evig takknemlig for .
”
Norge har gitt meg de mulighetene som hjemlandet mangler fullstendig for en alenemor til to barn
– Jeg følte meg litt undervurdert i starten da jeg fikk beskjed om å skulle gå tre år av voksenlivet mitt på videregående skole , forteller Karine . Jeg ble oppfordret til å sette meg lavere mål enn jeg selv hadde og heller ta sikte på å få meg et fagbrev enn å velge sykepleierutdanning .
Heldigvis var det lærekrefter ved Sunndal videregående skole som innså at det ville være meningsløst for en så dyktig elev å bruke tre år av livet sitt på VGS og mente at hun ville greie det på ett år . Og det gjorde hun .
– Jeg ville satse på sykepleie eller journalistikk , men fant ut at arbeidsmarkedet var større for sykepleiere , forteller Karine . – Det var en tøff tid å være student i Molde og småbarnsmor , men jeg var fast bestemt på å fullføre planen min .
Neste trinn i planen var å jobbe ved et større sykehus og ta videreutdanning , men så tok livet en ny vending : – Jeg møtte Arve fra Øksendal mens jeg jobbet ved et sykehjem i Molde , smiler Karine . Han sjekket meg opp ; først via Facebook , så på flyplassen , og ga seg overhodet ikke . Jeg lot ham slite ganske lenge , ler hun . Så ble vi omsider kjærester .
I dag bor de i Øksendal og har fått felles barn . – Det gikk jo ikke helt etter planen , da . Planen om storbyliv og sykehuskarriere vek til fordel for kjærligheten og familieliv på landet med jobb i kommunen . Er det ikke litt typisk ? spør Karine . I et kvinneperspektiv syns jeg kvinner ofrer mer enn menn , selv i et likestilt land som Norge . Det er likevel en viktig forskjell , sier hun . – I Norge er dette et valg vi tar selv . Det er ikke tvang . Jeg har et godt liv , en god jobb som sykepleier og familien min bor i et trygt lokalsamfunn med mange muligheter .
11