FOTOGRAFPORTRETT- TROND JOHAN ANDERSEN
minimalistiske. Det er noe med geometrien, det skal være en følelse der. Du nevnte Jan Groth, hva det er som skaper følelse med at det er en stripe som går over et mørkt lerret, en lys stripe?
– Jeg har alltid latt meg fascinere av Jan Groth sine bilder, jeg synes de er helt magiske. Det ser ut som en sprekk i en vegg, og det handler igjen om å se – det korset på himmelen, med kondensstriper, det er kanskje enda vanskeligere å få til et godt minimalistisk bilde, og se til det, som har en mening, som har et uttrykk.
– Da jeg gikk på Bilder Nordic School of Photography, var det en lærer som sa det skal alltid stilles to spørsmål når du ser et bilde; hva ser du, og hva føler du?
– Hvordan kommuniserer du med publikum gjennom bildene dine?
– Jeg tror jeg vil si at det viktigste, det er først og fremst hvordan jeg er fornøyd med egen produksjon, og hvordan bildene kommuniserer med meg. Hvor godt fornøyd jeg er med det som jeg har produsert. Jeg tenker aldri: – hva vil publikum tenke om akkurat dette bildet? – Du er ikke nysgjerrig på hva de tenker, heller? – Nei, jeg er ikke det, og jeg tenker ikke kommersielt, at her er det kanskje et bilde som kan selge mer enn andre bilder. Det tror jeg heller ikke musikere gjør, jeg tror ikke de vet at det er en hit de har der, før den blir spilt, og hvordan folk reagerer på akkurat den musikken de har produsert.
– Men jeg håper jo at jeg kan treffe en nerve hos mennesker, og det jeg føler er viktig, er at de bruker litt tid på å se og føle, som jeg var inne på.
– Som jeg nevnte, jeg stilte ut bilder ved kunstakademiet i Kraków, og var flere av dagene i galleriet hvor utstillingen fant sted. Der opplevde jeg et publikum som virkelig brukte lang tid på å studere bildene, de bare ikke så, men de studerte bildene.
OKTOBER Nr. 6- 2026
41