FOTOPROSJEKTET
En idé fra et av mine andre prosjekter, der jeg lar gjenstander representere menneskene som eier dem, tatt inn i fotoprosjektet om familien Nuñez.
et 20-talls lysbilder er alt jeg har igjen fra dette aller første møtet med familien Nuñez.
Tilbake til gården Etter disse første bildene fortsatte Sven og jeg videre. Ingen av oss var klar over at vi hadde innledet et bekjentskap som skulle vare så lenge både Catalina og Isodoro( og Miguel) fortsatt levde – og gå i arv til generasjonene som fulgte etter.
Vi var tilbake neste år – og årene som fulgte. Langsomt ble vi mer og mer kjent med familien Nuñez. De første årene tenkte jeg ikke på det som et fotoprosjekt, men jeg tok selvsagt alltid bilder når jeg besøkte gården – enten det var sammen med Sven eller alene. Ganske tidlig begynte jeg også å ta kopier med tilbake til familien, bilder som jeg hadde tatt året før. Etter hvert visste alle på gårdene rundt og i det lille bygdesamfunnet like ved at når jeg kom på besøk, tok jeg bilder av folk – og tok kopier med neste gang jeg returnerte. Hver gang jeg besøkte gården kunne det derfor veldig raskt dukke opp mennesker fra nært og fjernt som gjerne ville bli fotografert.
Det var en gavepakke for meg og en direkte inngangsport inn til disse menneskenes liv. Noen av bildene som jeg tok, ble veldig bra, men like ofte, om ikke oftest, tok jeg bilder som jeg visste ikke bli til noe, men gjorde det nærmest som en vennetjeneste og for å gi noe tilbake til menneskene som jeg fikk fotografere.
Bildene fra disse første årene kan stort sett deles i to kategorier: enten oppstilte portretter eller spontane bilder av folk i arbeid på gården eller i gang med andre aktiviteter. Jeg tenkte fortsatt ikke på det som et tilsiktet fotoprosjekt. Men fotografisk opplevde jeg stor tilfredsstillelse ved å kunne fotografere så uinnskrenket som jeg kunne. Ikke minst var det spennende med alle de sterke karakterene og personlighetene som ikke holdt tilbake noe når jeg fotograferte.
HØSTUTGAVE Nr. 6- 2025
70