retro
måler for å slippe inn passe med lys. Lukkeren,
en Compur Rapid, kan stilles fra 1 sekund til
1/500 sekund, samt langtidseksponeringer med
B og T. Kameraet har X-synkronisering av blitz,
inntil 1/500 sek. Det er
også mulighet for selvutløser.
Denne Rolleiflexen er snart 70 år, gammel og ganske
sliten. Kameraet bærer preg av å ha vært med overalt,
blitt skubbet mot både myke og harde flater. Men linseglassene
er klare, det fokuserer som det skal, lukkeren
er uten feil, og fremtrekket fører filmen jevnt fra den ene
spolen til den andre. Hva mer kan man begjære?
Arvegods
Min Rolleiflex, som jeg
altså ikke eier lenger,
arvet jeg fra min far
som var pressefotograf
på 1940- og 1950-tallet.
Han brukte ikke
bare Rolleiflex, men
det var hovedkameraet
de fleste av disse
årene. Jeg kan selv
huske jeg var med
ham på jobb, både i
fotografenes «rede» på
«loftet» i Aftenposten
i Akersgata, og ute.
For eksempel under
starten på Rally Monte
Carlo fra Oslo. Det var
utrolig spennende
å oppleve pressefotografmiljøet,
med
hattene, store blitzer
og – Rolleiflex.
Med sin Rolleiflex fotograferte han blant
annet Dronning Elizabeths første Norgesbesøk
i 1955, Sophia Loren på fanget til Hallgeir Brenden
i Cortina d’Ampezzo i 1956, og Kong Olavs
signingsferd i 1958.
Da jeg overtok kameraet etter min fars død,
lå det i en plastpose, ganske støvete, med en
halveksponert film. Far hadde ikke brukt det
på noen år – han hadde skiftet beite og var blitt
uinteressert i å fotografere. Jeg fikk fremkalt
filmen, og konstaterte raskt at en uinteressert
fotograf er en dårlig fotograf.
Jeg renset kameraet innvendig og utvendig,
og sjekket at alle bevegelige deler virket.
Blender og lukker var presise, med unntak av
1/500 sekund, som ga litt overeksponering – jeg
tipper at lukkertiden var ca. 1/2 trinn langsommere.
Til opptaksobjektivet
fulgte det med
en metall solblender
som det står Minolta
på. Det var også en
35mm rullfilmholder,
men denne var ikke
komplett.
Jeg fotograferte en
del med kameraet,
mest i farger. Men
rundt 2000 kastet jeg
meg for alvor inn i
digital fotografering,
og Rolleiflexen ble
bare tatt fram i private
sammenhenger. Da
jeg bodde utenlands
en stund i 2003, hadde
jeg den med, og tok
en del bilder i Hellas.
Dessverre er en del
av bildene fra denne
tiden tapt, bildearkiv
og bevissthet rundt
å ta vare på bilder
led hos meg som hos
mange andre noen år
i «digitalskiftet». Men jeg fikk også skannet en
del bilder da jeg testet skannere på 2000-tallet.
Neste etappe
De siste årene har jeg ikke brukt Rolleiflexen
noe særlig, så da syntes jeg det var bedre å gi
den videre til sønn Henrik, som er vokst opp
med digitalfoto, men som har begynt å dykke
ned i det analoge.
Han forteller meg at fars gamle Rolleflex
Zeiss Tessar 7,5cm F3:5 for tiden er favoritten.
På de neste sidene deler vi noen av våre bilder
tatt med dette kameraet.
MAI
Nr. 3 - 2020
78