tema: farger 17
mennesker tolker lyset. Avanserte analyser av spekteret som når bildebrikken, noen ganger sammen med en ekstern sensor på kameraet, benyttes til hurtig å beregne hvordan fargebalansen skal forstås. Eller hvitbalansen, som vi ofte kaller det.
Hvitbalanse Kameraets datamaskin er god på det datamaskiner er gode på, beregninger. Men for at kameraet skal kunne beregne riktige farger med helt ulike sammensetninger av lysets farger, må vi ha en referanse. Kameraet må vite hva som er rent hvitt.
Når vi bruker automatisk hvitbalanse i kameraet, overlater vi til kameraet å gjette hva som er hvitt. For den menneskelige hjerne er det ganske enkelt. For vi bruker vår erfaring til å vite hva som er hvitt. Selv om vi også kan være i tvil.
Ingeniørene lager algoritmer som på datamaskiners vis prøver å analysere hva som må være hvitt. Og ofte stemmer det ganske brukbart. Men ikke alltid. For hva er egentlig hvitt? Det er tross alt vår subjektive oppfatning som er fasit her, og slikt er vanskelig for algoritmer å avkode.
Mange nyanser av hvitt Det er derfor vi har mulighet til å sette manuell hvitbalanse. Vi kan bruke de faste innstillingene lyspære, dagslys, skygge, overskyet, lysrør, etc. Vi kan måle lyset med et fotospektrometer som angir fargetemperaturen i lyset i Kelvin, og angi dette i kameraet. Eller vi kan måle fargetemperaturen med kameraet mot en kjent referanse, der vi selv forteller kameraet hva som er hvitt. Men hva slags referanse skal vi bruke? Benytter vi kameraets manuelle hvitbalansefunksjon slavisk, risikerer vi jo at snøen i blåtimen blir nøytralhvit, eller nærmest grå. Vi risikerer at innendørslyset i skinn av stearinlys ved peisen mister magien ved å bli nøytralt, og dermed oppfattes kaldt.
Slik vil vi jo ikke ha det. Vi vil gjerne ha det slik vi subjektivt ser lyset og fargene. Og det subjektive sliter datamaskinene med.
De beste hvitbalanseverktøyene tar hensyn til dette, og gir deg mulighet til å velge et visst preg når du måler fargene. Og enda nærmere kommer du dersom du kalibrerer kameraets fargefølsomhet, noe du f. eks. kan gjøre med en fargeprøve som X-rite Colorchecker og medfølgende programvare som lager en kameraprofil som gjengir kjente grunnfarger korrekt.
Da har vi grunnlag for å gjøre lyset i blåtimen en aning blått, og la peiskosen fylles med varme. Vi kan gi portretter det streife av varme ansikter fortjener, eller gi landskaper den friske og rene blå-grønnfargen vi helst vil se.
For gjengivelsen på skjerm og papir er nemlig et opptak med riktige farger en forutsetning. De fargene hjernen ser.
Vi kan måle fargene så nøytrale at vi finner bildene unaturlige. For vi mennesker har en svært fleksibel og subjektiv oppfatning av farger. Men det finnes også hjelpemidler som kan hjelpe oss til å kalibrere kameraet til å matche dette forbausende bra.
Nr. 3 – 2016