”Oppdraget er
ikke fullført”
INTERVJU MED
BRODER ANDREAS
(Fortsettelse fra side 6)
Forfølgelsen ser ut til å
være økende i mange land,
og ofte synes omfanget av
lidelsene og nøden å være
overveldende. Hva får deg
til å holde ut og fortsette
tjenesten for den forfulgte
kirke?
Min stadige bønn for dem. Jeg
prøver å se på dem med Jesu øyne,
med medfølelse, og jeg prøver å
hjelpe. Men hva en enkelt person
kan gjøre, er begrenset. Og hva en
organisasjon kan gjøre, er også begrenset i forhold til behovene. Jeg
vil se bort fra alle de menneskeskapte barrierene og si: ”La oss
komme sammen.”
I Lukas 5 er disiplene på fisketur
med Jesus, og båtene er så fulle av
fisk at de kaller på de andre båtene
for å få hjelp med fangsten. Det
er det vi burde gjøre – dele våre
suksesser, og ikke bare dele våre
behov.
Når du ser framover, hva
mener du er den største utfordringen kirken står overfor i dag, forfulgt eller fri?
Å vise troskap. Vi har erstattet
ordet ”troskap” med suksess og
framgang. Vi er på villspor her. De
kirkene som har betydd mest for
verden, var de ”fattige kirkene”.
Vi har ikke bruk for masse penger
eller teknologi. Vi har bruk for folk
som har hjerter som banker for
Jesus Kristus. Det lengter jeg etter.
Hva er din visjon for Åpne
Dører de neste 5 årene?
Det er selvsagt ikke jeg som er ansvarlig for Åpne Dører lenger. Jeg
er bare en frivillig! Men mitt håp
er at vi vil fortsette med å være på
høyde med de negative forholdene
som utvikler seg i verden når det
gjelder forfølgelse, og at vi ikke
viker tilbake fra kontroversielle
områder, enten de er av politisk,
ideologisk eller religiøs art.
Jeg ber om at vi må finne en måte
å oppsøke situasjoner på hvor
mennesker sier at dørene er lukket.
Vi holder kategorisk fast på at det
ikke finnes lukkede dører! Våre
øyne kan kanskje være sløvet i
perioder, og våre hjerter kan være
lukket, men dørene er åpne.
Jeg håper at vår planlegging, våre
bønner og opplæringen av våre
folk og av dem vi vil tjene, fortsatt
vil være preget av en offensiv
pionerånd. Forfølgelsen er virkelig,
og den øker. Men jeg har den
visjon at den forfulgte kirke vil nå
ut til folk, og virke som kirken skal.
Misjonsbefalingen er ikke bare gitt
til de såkalte frie land i verden; den
er gitt til kirken over hele verden.
Redningen for en svak kirke er å
begynne å leve på en ”misjonsmeny” – slik at den utbrer evangeliet i sitt eget område. Da fungerer
den som kirke. Det må sies å være
en suksess hvis dette skjer i et område hvor Åpne Dører opererer.
Hvis du kunne si bare én ting
til de kristne i Vesten, hva
ville det være?
Våkn opp og vær ærlige!
Hvordan vil du at folk skal
huske deg? Hvordan skulle
du ønske at ettermælet ditt
vil være?
Jeg ønsker ikke å bli husket. Som
eselet som bar Jesus inn i Jerusalem
– hvorfor skulle vi huske et esel?
Ikke ett av dets grå hår ble hvitt fordi
det bar Jesus. Hvem bærer vi? Jesus
bør ha hele oppmerksomheten. Vi
trenger ikke å bli husket. b
www.opendoors.no | Åpne?Dører
11