tolerante etter år 2000 og i løpet
av tre år har mil etter mil med
piggtrådgjerder, og noen ganger elektriske gjerder, blitt satt
opp for å stanse flyktninger som
søker hjelp fra kirker. Det finnes
bare noen få ’åpne punkter’ igjen,
men folk må krysse skjulte og
vanskelige veier over fjellpartier.
De må overleve strømmen i elven
og unngå soldatpatruljer og feller
på begge sider av grensen.
Likevel ser Yun noen få titalls
flyktninger hver måned. Noen har
kjøpt pass og visum fra myndighetene. De betaler en høy pris. De
må bringe med seg penger, mat
og andre gaver tilbake til tjenestemennene, og hvis de ikke vender
tilbake, blir familiene deres straffet. Andre krysser grensen om
natten og klatrer over gjerdene
ved å kaste tepper over dem,
et vågestykke med høy risiko.
Rundt halvparten av alle illegale
flyktninger blir tatt et eller annet
sted under turen til Kina eller på
tilbaketuren.
Kommer tilbake for å få
opplæring
Det er en annen stor forskjell fra
nittiårene. Da kom alle flyktninger for aller første gang. Nå for
tiden er mange gjester som vender tilbake. De har hørt evangeliet
og mange har tatt imot sannheten
om at Jesus Kristus er Herre og
Frelser.
”jeg kjenner tre nord-koreanere
som har identifisert seg som
kristne,” sier pastor Cho, en annen
kinesisk pastor som arbeider
med nord-koreanere. ”De følger
hemmelige veier og kommer ut
omtrent en gang i året. De kommer for å få mat, selvfølgelig. Så
jeg gir dem ris, bønnemel, mais,
poteter, matolje, tørkede nudler,
salt og andre matprodukter; 200
kilo til sammen.”
Tenk deg disse tynne, skrøpelige
kristne klatre i bratte og glatte
fjell med ryggsekker som veier
oppimot 60 eller 70 kilo. Men de
drar sterkt oppmuntret tilbake,
sier Cho.
”Selvsagt trenger de mat. Jeg
husker et møte med lederen av
gruppen, en eldre kvinne. Hun
kom om vinteren og hadde ikke
noe tak over hodet. Hun holdt seg
i skogen i fem dager og frøs nesten i hjel. Hun tok imot hjelpen
min. Men hovedgrunnen til at
hun og andre kristne kommer hit,
er for å få opplæring. De lengter
etter kristen undervisning.”
Farene er store for disse kristne
og for Cho.
”Vi stoler på hverandre, men vi
må være ekstremt forsiktige. Jeg
vet ingenting om deres nettverk,
for eksempel. Faktisk vet jeg ikke
engang deres virkelige navn og de
vet ikke mitt navn.”.
Vanskeligere å rømme
Likevel går det av og til galt.
”Jeg klarte å holde kontakten med
en annen kristen bror i NordKorea. Han hadde kommet ut
flere ganger og vi hadde et godt
forhold. Nå har jeg imidlertid ikke
hørt fra ham på flere måneder. Jeg
er svært engstelig og frykter for
at han har blitt arrestert. Jeg kan
ikke dra dit eller sende noen på
mine vegne. Det nord-koreanske
hemmelige politiet venter kanskje
allerede på at noen skal besøke
denne mannen. Jeg vet ikke hva
jeg skal gjøre.”
Det er et tegn at kampen for den
nord-koreanske sjel intensiveres. Andre medarbeidere som
i hemmelighet hjelper kristne
flyktninger, rapporterer om det
samme, hvordan det i plutselig er
blitt vanskeligere for nord-koreanere å flykte, om hvordan de ofte
mister forbindelsen med kristne
og hvordan situasjonen i Kim JonUns rike blir stadig mer desperat.
Likevel drar Gud mange mennesker til seg.
”Da jeg startet tjenesten blant illegale nord-koreanske kvinnelige
flyktninger i Kina, visste jeg at det
kom til å bli vanskelig,” sier en
feltarbeider fra Åpne Dører.
”Og noen ganger er det det. Jeg
ber og faster før hvert møte med
dem. Men frukten er utrolig. Når
jeg blir introdusert for nye kvinner, tar de imot evangeliet så
raskt. Det er som om de bare er
klare. De har blitt forberedt av
Gud. Nylig delte jeg historien om
Salomo og de to mødrene som
sloss om en baby. En nykommer
sa at hun kjente historien, men
hun kunne ikke huske hvordan.
Hun bestemte seg for å følge Jesus
den uken. Og dette er ikke bare én
hendelse.”.
Hellig ris
En kinesisk medarbeider som
har vært med i tjenesten blant
nord-koreanere sier at han har
blitt veldig utfordret av nord-koreanske troende.
”Jeg arbeider hovedsakelig
med de som har en kristen arv.
Hvis du ber meg velge ett ord som
kan beskrive dem, ville jeg velge
ordet ’trofast’. Ikke alle har Guds
Ord, men takket være lederne
deres kjenner de virkelig Guds
Ord og lever etter Guds Ord,” forklarer han og gir et eksempel:
”Da hungersnøden var på sitt
verste, følte en leder seg kalt til på
nytt å gjeninnføre konseptet med
’hellig ris’, en praksis der de legger til side ris som skal bli brukt
i Guds rikes arbeid. Helt siden da
spiser ikke disse kristne all maten
de får fra oss. De sparer noe for å
gi til mennesker som har det enda
verre enn dem selv. Det gir dem en
mulighet for å bygge tillit og for
senere å dele evangeliet med disse
menneskene.”
www.opendoors.no
5