Famntak og fellesskap – en hyllest til musikken
Når livet tar en ny tone
Famntak. Foto: Bjørn Hansen / Tidens Krav
Musikken har fulgt Tone Søyset Døving fra før hun kunne snakke. Fra oppveksten i Todalen, gjennom storbyenes teaterscener, TVopptredener og musikalsuksesser, og helt til årets comeback med Famntak på Vårsøghelga.
Famntak og Vårsøghelg Etter flere år borte fra scenen gjør Tone og musikerne i Famntak et comeback på Vårsøghelga. En milepæl som betyr mye- både musikalsk og personlig.
– Det er ekstra givende å bli spurt om å synge igjen. Det er hele syv år siden vi sist stod på scenen under festivalen, og det at vi er ønsket tilbake gjør det hele enda mer spesielt.
Tone forteller at det var publikum selv som ønsket dem tilbake – en bekreftelse som treffer ekstra sterkt.
– Å drive med musikk gir meg masse energi og positivitet. Jeg føler en ekte kjærlighet for både Famntak som gruppe og for lokalbefolkningen i Surnadal kommune.
Oppveksten i Todalen – frihet og musikk. Tone beskriver barndommen i Todalen som en gavepakke av frihet, aktivitet og musikk.
– Jeg var et aktivt barn, og var innom det meste av fritidsaktiviteter. Både ski, korps, dans, håndball, 4H og sang, men det var alltid musikken som stod sterkest.
Allerede som ettåring kom de første tonene, og huset var fylt med musikk fra morgen til kveld. – Jeg begynte med sangtimer hos Ola Brøske i musikkskolen i Surnadal i 5. klasse, og han var fantastisk som sanglærer og mentor. Jeg husker vi kjørte til Todalsskolen for sangtimene, mens han damprøykte i bilen og hørte på jazzmusikk.
– Jeg opplevde Ola som veldig engasjert i sangen jeg holdt på med, og han hadde planene klare for meg; at jeg på sikt skulle komme meg inn på Norges musikkhøgskole i Oslo.
Musikkskolen ble et kreativt fristed, og da Tone var 12 år ble hun for første gang med i UKM( Ungdommens Kulturmønstring). – Jeg husker hvor nervøs jeg var første gang jeg stod på en stor scene, og hvordan bandet i At Present backet meg før teppet gikk opp. Jeg og Jostein Ansnes sang duett, og vi kom oss hele veien til landsmønstringen i Olavshallen i Trondheim. Det gav skikkelig mersmak!
– Jeg kunne sikkert satset litt lengre på ski, men musikken trakk alltid mest. Jeg trente med Søya IL på Kvanne, og det var skirenn overalt. Da jeg sluttet, var en av de i teamet skuffet over at jeg sluttet på ski og valgte musikken, men noen år senere kom han på en av konsertene mine og sa til pappa at jeg hadde valgt riktig likevel. Og det kan jeg skrive under på – jeg var ikke det største skitalentet, og synes det var altfor kaldt å
SURNADAL VÅR 2025 13
gå skirenn i tynn konkurransedress og skihansker.
Etter dette ble det mange opptredener, blant annet i kirker, på Surnadal Hotell og gjennom musikkskolen.
Danseband ble også etter hvert stort, og når hun ser tilbake så betød disse årene mye; det gjorde at sceneskrekken forsvant. – Det ble mer naturlig å være på en scene og kommunisere med folk, og ikke minst oppleve et godt samhold mellom generasjonene. Unge med de eldre som dro sammen og spilte så og si annenhver helg. Den eneste som ikke var så begeistret for danseband var sanglærer Ola Brøske. Han mente jeg tilla meg noen dårlige tekniske uvaner. Jeg gjorde nok litt det, men den klarte jeg å luke bort etter at jeg la dansebandkarrieren på hylla.
På slutten av ungdomsskolen begynte Tone med sangtimer hos Marit Gjørsvik på Meisingset. De to siste årene på videregående gikk Tone på musikklinje i Trondheim, og deretter gikk ferden videre til Toneheim folkehøgskole på Hamar.
– Toneheim var helt fantastisk! Der møter man mange folk som er interessert i det samme som deg. Dette året var et viktig sprang videre for å studere klassisk musikk. Kåre Bjørkøy, som jeg tok sangtimer hos på musikkonservatoriet i Trondheim året etter, tipset meg om audition til Lucie-rollen i uteoperaen Olav Engelbregtson.
Fortsetter på neste side.