Nytt
om forfulgte kristne
40
10
Å vende om til Jesus i Afghanistan
I Afghanistan skaper familiens og
slektens sosiale kontroll store problemer for nye kristne.
Det afghanske samfunnet er
dominert av storfamilien, og det
gis lite plass for individualitet. Når
et familiemedlem forlater islam
for å følge Jesus, blir det oppfattet
som en stor skam for familienavnet. Familiens ære er ødelagt, og
det er nødvendig å gjenopprette
den.
Familien danner en samlet
gruppe som vil presse det sorte får
inn i flokken igjen. Følgende fortelling gir et bilde av hva en troende
kan oppleve når han møter familien sin igjen. En stor prosentandel
av afghanske kristne må igjennom
dette på en eller annen måte:
Jeg hadde mange tanker da jeg
reiste hjem til mine foreldres hus.
Da far første gang forstod at jeg var
blitt en Jesu etterfølger, banket han
meg opp. Da jeg trådte inn i huset
denne gangen, var det helt tydelig at
han ikke ønsket å se meg. Jeg hilste
med et ’Salam’ og kysset hånden
hans (slik det er vår skikk å gjøre),
men han reagerte ved å vise at han
ikke ønsket at jeg skulle komme tett
innpå ham. Han forlot raskt rommet. Selv om han hadde gått, var
også møtet med min mor og søsken
anspent. De dannet en front mot
meg. Min bror konfronterte meg
direkte ved å spørre om jeg ikke var
en forræder, samtidig som han framførte en rekke nedsettende utsagn
om de vantro (kristne).
Min bror sa at alle vantro vil gå
til helvete, hvor ilden brenner. Kun
muslimer kommer til himmelen. Alle
kristne er syndere. Dette ga meg støtet til å spørre ham om han var blitt
Gud. Han og alle de andre i rommet
stirret på meg i sjokk. Hvorfor si en så
ugudelig ting? Jeg svarte at man må
være Gud for å kunne vite med så
stor sikkerhet hvem som går til helvete og hvem som går til himmelen.
Jeg tilføyde at Gud har så stor kjærlighet at Jesus gav sitt liv for alle.
Min bror var ikke overbevist.
Hvordan visste jeg hva Gud sa? Jeg
spurte ham om han hadde lest Guds
Ord, men da begynte han å diskutere
ved å si at de kristne har forandret
Bibelen. Så jeg gikk videre og spurte
om han hadde lest Koranen. Da
han innrømmet at det hadde han
ikke, fikk jeg anledning til å sitere fra
Koranen når det gjaldt diskusjonen
om synd og Guds nåde. Min bror
insisterte på at alle muslimer er uten
synd. Jeg spurte da ham og alle de
andre i rommet, en etter en, om de
aldri hadde syndet. Ingen kunne
svare bekreftende på det.
Min bror pekte så på en
kalashnikov, to pistoler og et par
håndjern, som lå på et bord i rommet. Han ville skremme meg, men
det kom han ikke langt med, noe
han raskt innså. Min bror kunne ikke
benekte at Gud hadde forandret livet
mitt. Han har sett forandringene –
hvordan jeg snakket og oppførte
meg før og etter at jeg tok imot
Jesus.
Søstrene mine fortalte meg at
jeg var nødt til å ta på alvor konsekvensene av mine valg. «Du har valgt
å gjøre dette, så da er du nødt til å
henge i dine egne ben,» sa de, idet de
siterte et Dari-ordspråk. (OD)