+ HIFI
» Electrocompaniet AW 300
positur i sofaen - og kanskje med beina på bordet for ekstra komfort .
Musikken
Det er lett å kjøre på med musikk som får forsterkeren til å skinne . Det er jo avgjort det mest behagelige og avslappende . Men kan vi klare å utfordre dens egenskaper ved å spille musikk som er litt utfordrende , eller låter alt like hyggelig ? Jeg begynner likevel i den enklere enden av skalaen og finner frem den « pene » spillelisten som stort sett låter mer eller mindre bra uansett system . Thomas Dybdahl og hans If We Want It , It ´ s Right er forsiktig fremført , men har et veldig flott lydbilde som AW 300 legger ut som et bredt teppe av godlyd i rommet . Stemmen til Dybdahl sitter dønn i midten og er glimrende fokusert , men er som det meste annet med denne forsterkeren ikke overdrevet eller aksentuert . Likevel er alt presentert imponerende tydelig slik at du aldri går glipp av en eneste nyanse i stemmen , eller et anslag på gitaren . I tillegg er det stille . Mellom instrumentene , og da snakker vi både i bredde og dybde , er det dønn stille - samtidig som bakgrunnen er beksvart .
Et spor jeg av og til setter på når jeg skal kose meg er Eric Bibb og låte Where The Green Grass Grows som er spilt inn på selskapet opus3 . Et gammelt pumpeorgel starter låta , og stemningen blir nesten sakral hjemme i stua . Så kommer stemmen akkompagnert av et forsiktig slagverk , og etter hvert også noen korister som gjør dette til et mesterlig stykke musikk . Låta er ganske forsiktig innspilt og litt lavmælt , men blir presentert med så mye sjel og følsomhet at det nesten er litt overveldende . Nærheten til stemmen , de flotte harmoniene til koristene og tilstedeværelsen i rommet gjør at jeg ikke helt klarer å gå videre , og må ha minst fire-fem avspillinger før jeg klarer å rive meg løs .
Neste låt ut er fra 2L-platen Lux og går for Requiem : V . Hymnum canentas martyrum hvor Nidarosdomens Jentekor skaper gåsehud sammen med Trondheimsolistene , Trygve Seim og Ståle Storløkken . Klangen i opptaksrommet blir gjengitt på fantastisk vis , men det er noe med måten AW 300-settet bringer lyden frem til lytteren på , som er helt hypnotisk . Jeg overveldes av hvor rik tonen
i Trygve Seims saksofon er i begynnelsen av innspillingen og hvor svært , ryddig og rolig opptaktsrommet ( Nidaros ) presenteres hjemme i stua hos meg . Jentekoret gir meg dessuten gåsehud når det kommer inn etter omtrent to minutter og femti sekunder . Orgelet er dypt , kontrollert og med en saftig og stødig tone , og kommer frem til meg i perfekt balanse med en storslått klang . Det er mye pent å si om den fantastiske innspillingen , men jeg kan ikke huske å ha hørt den fullt så overveldende som dette .
Med all denne godlyden og finspillingen er det nesten så jeg skvetter når Gojira sin hardtslående Silvera dundrer i gang på anlegget . Jeg håper ikke naboen var hjemme , for dette ble høyt ! Gojira er effektivt , hardtslående og tungt , og det kan gå skikkelig galt hvis stereoen ikke har fullstendig oversikt og krefter til å holde lydkaskadene under noenlunde kontroll . Kanskje er bassen aldri så lite feitet opp i forhold til det absolutt nøytrale , men det er imponerende å høre en forsterker som klarer å løse opp og raffinere dette såpass , uten å miste stinget og attakket . For ikke å snakke om aggressiviteten i gitarene og den massive veggen av forvrengning som settes opp .
43 Stereo + 1 / 24