+ MUSIKK
NICK CAVE JUBILEE STREET
Så var høsten ubønnhørlig her igjen. Og hva kan vel bedre ledsage den slags dramatikk og melankoli som høsten besitter, enn Nick Cave. Ikke vet jeg!
Tekst: Lise Dahle Nedrekild
» Nick Cave
For like jevnlig som høsten ankommer, blir jeg gang på gang revet av gårde av denne australske flodbølgen av følelser som består av like deler brutalitet og følsomhet, forent på gudommelig vis.
Og denne gangen feide den meg rett inn i « Distant Sky, Live in Copenhagen » fra 2017, hvor det som må være en av verdens mektigste låter åpner ballet, « Jubilee Street ». Nåde meg altså! For dette er tordenskrall, orkan, jordskjelv og vulkanutbrudd på én og samme gang, og som etterlater seg total emosjonell ødeleggelse i sitt kjølvann. Den starter så sart og så ømt, der melodien stille smyger seg inn og brer seg mykt igjennom kroppen. Med disse lyse, nærmest
58
skinnende pianotonene, som om de ikke er underlagt den dystre skjebnen som er i ferd med å utspille seg i låten. De minner om de brilliante, gjenkjennelige musikalske motivene i filmer som alltid vender tilbake når helten vår skal portretteres. I dette tilfellet er heltinnen vår Bee, og dette føles helt og holdent som hennes hjerteskjærende toner.
Så endrer alt seg. Etter hvert som Cave øker intensiteten, skrur opp varmen under oss og den smektende stemmen hans med ett blir advarende, nesten truende, begynner vi ane konturene av hva som er i ferd med å skje. Og mens historien tar skremmende form, og de lyse pianotonene blir mer og mer fraværende, vokser et mørke seg stort,
Stereo + 8 / 25