+ HIFI
» Focal Diva Utopia
hører. Det er også veldig enkelt å bli sittende og bare lytte til musikk. Den er så enkel, så ørevennlig og lettflytende at du har lyst til å slå deg ned på sofaen, og bare kose deg.
Høyttalerne har en enorm evne til å forsvinne i lydbildet, og de spiller med meget fast fokus og klarer å sette opp en helt imponerende holografi med solid plass til hvert enkelt instrument. Likevel føles ingenting overtydelig, Alt finner sin naturlige plass og er nydelig fokusert, og uansett hva som spilles er det troverdig og stødig plassert både i bredde og dybde. Vi får av og til spørsmål om hva slags høyttalere som takler flest mulige musikktyper, og kanskje særlig innspillinger som ligger langt unna entusiast-kvalitet.
Allerede etter de første minuttene med Focal Diva Utopia er det klart at de blant de få høyttalerne som klarer å lage musikk av absolutt alt jeg spiller, og det inkluderer gamle pop og rockeplater fra 60 og 70-tallet som det lages musikk av helt uten å skjære ørene av lytteren. Bob Dylans The Times They Are a Changing, og særlig en del av munnspillet kan bli litt vel hardt og øretrettende på en del høyttalere, men med disse høyttalerne blir nesten alt levelig. Selv om volumet er sjenerøst, virker ikke munnspilltonene så skingrende og påtrengende som det av og til kan bli.
Noen vil kanskje si at det knapt er særlig pent, uansett, men det skjærer i hvert fall ikke ørene av deg. Jeg hadde kanskje ikke kjøpt høyttaleren for først og fremst spille litt tynn og skingrende musikk fra den tidsperioden, men når det låter så til de grader akseptabelt, er det i hvert fall en fin bonus.
Den lille ekstra omtanken med rufsete instrumenter gjør at ZZ Top sin La Grange blir aldri så lite dempet ned og kanskje ikke oppleves like rufsete som jeg har hørt enkelte ganger tidligere, men riffene føles derimot fetere og har mer tyngde. Selv om det både er fyldig og ørevennlig, er det fortsatt glimrende tempo og fremdrift, og lyden er særdeles engasjerende. Høyrefoten får en sjeldent hektisk treningsøkt og ukens første luftgitar-seanse føles som rett rundt hjørnet. Hadde jeg bare skiftet luftgitar-strenger på luftgitaren!
Anette Askvik synger flott på Liberty, men det som skiller denne opplevelsen fra mange andre virkelig gode opplevelser med samme spor, er
den fantastiske gjengivelsen av Petter Wettre sin tenorsaksofon som dukker opp et stykke ut i låta. Tonen er stor og varm, naturlig tilstede i rommet og har en deilig myk og fantastisk romslig messingklang. Plassen i lydbildet er imponerende, og jeg lar meg stadig imponere av hvordan et såpass røslig par med høyttalere forsvinner så totalt i lydbildet.
Med enda et stort rom, selveste Nidarosdomen, og Magnificat – Et Misericordia settes dette ordentlig på prøve, men det låter like imponerende stort, og med et par høyttalere som ikke stjeler noe som helst av opplevelsen, og heller ikke står i veien for en nydelig, supertransparent og særdeles romslig av både stemmer og strykere, og på kjøpet
25 Stereo + 8 / 25