+ MUSIKK
THE CURE – SONGS OF A LOST WORLD
Her i stua , som så mange andre forventningsfulle stuer rundtomkring i verdenen denne uka , er det én plate spesielt som har snurret utrettelig .
Tekst : Lise Dahle Nedrekild
» The Cure 59
For 1 . november slapp The Cure nytt album for første gang på 16 år . “ Songs Of A Lost World ”. Jeg er uhensiktsmessig pessimistisk av natur , så til tross for at jeg har rundt 25 år ansiennitet i denne kulten som er The Cure-tilhengere , så prøvde jeg holde forventningene nede . Å jøje meg som jeg elsker når pessimisten i meg får en skrape i lakken ! For dette her , det var ikke bare en skrape , men total kondemnering . Og det var verdt å vente 16 år !
Likevel er det som om tiden har stått stille . Det er det samme grandiose lydbildet fra Disintegration fra ‘ 89 . Som får både vegger og tak til å forsvinne . Så minimalistisk , likevel så rikt og intrikat . Alt er så sammenvevd at det er nesten så jeg ikke kan skille synthen fra reverb ’ en til gitaren . Ikke fordi det er noe galt med oppsettet , det skulle tatt seg ut , men fordi så sømløst arrangert er det . Som tannhjul i et melodisk maskineri . Landskapet er som vanlig så bekmørkt at jeg knapt kan skimte hånden foran meg . Likevel alltid denne strimen av lys i form av enkle synth-toner som gjør at jeg alltid fortsetter å gå , som en møll mot lyset .
Det er som å sitte ved vinduet i en buss som eneste passasjer . Som tar meg med langs et landskap med endeløse støvete og virvlende horisonter overalt hvor jeg ser , med Robert Smith stående fremst i bussen med mikrofon og messende og beroligende forteller meg om det som etter hvert dukker opp langs veien . “ Den første
Stereo + 8 / 24