+ HIFI
» Bladelius Oden II Class-A
gjeves, gjelder definitivt Oden-forsterkeren.
Den har nemlig en herlig blanding av et dreiemoment man i bilverdenen ofte har forbundet med store amerikanske V8-motorer, og en kjapphet og respons som kan minne mer om hissige italienske sportsbiler på høyt turtall. Resultatet blir litt som den tidligere svenske fotballspilleren Zlatan Ibrahimovic. Han var både stor og muskuløs, men hadde samtidig fantastisk teknikk, smidighet og hurtighet. Dermed kunne han like gjerne sende av gårde knallharde langskudd som å danse seg mellom en drøss forsvarsspillere med ballen limt til føttene, før han til slutt fintet ut keeper og satte ballen i mål.
Bladelius Oden II Class-A kunne like gjerne blitt kalt Bladelius Zlatan, og om jeg har forstått selvtilliten til eks-fotballspilleren, så måtte selvsagt den forsterkeren som bar hans navn være av høyeste klasse, så noe alternativ til klasse A, ville det ikke vært.
Denne vitsen om Zlatan og to ikke helt uefne fotballspillere, Lionel Messi og Cristiano Ronaldo, sier litt om det selvbildet.
Cristiano Ronaldo tusler fram til Guds middagsbord, og Gud spør:” hva tror du på sønn?”
Ronaldo:” jeg tror på godhet i mennesker og familiesamhold”
Gud liker det han hører og lar Ronaldo ta plass ved sin venstre side.
Lionel Messi går fram til Guds middagsbord, Gud spør igjen:” Hva tror du på sønn?”
Messi:” Jeg tror at din gave til folket er kjærligheten, og at denne må spres til alle”
Gud nikker fornøyd og lar Messi ta plass ved hans høyre side.
Zlatan Ibrahimovic tusler fram til Guds middagsbord, Gud spør:” Hva tror du på da min sønn?” Zlatan:” Jeg tror du sitter på plassen min!”
Men nok om Zlatan, for Oden-forsterkeren står meget godt på egne ben lydmessig. Kraften den besitter virker nærmest utømmelig, og uansett lydvolum som har lydsignaturen vært den samme.
Men kraft uten finesse er uinteressant, for det hjelper ikke å ha store muskler om du ikke kan skape magi og kunst. Det kan Oden. En ting er den før nevnte gjennomsiktigheten som er rene åpenbaringen. Jeg hører ting tydeligere med Oden i anlegget mitt, enn jeg har lagt merke til tidligere. Spesielt gjelder det mikroskopiske detaljer som Oden klarer å få fram i lyset. Det gjør den uten å bli for arkeologisk i sin tilnærming til musikkgjengivelsen. Årsaken er at Oden ikke gjør denne åpenheten og evnen til å hente fram detaljer til noe enkeltstående i diskant, mellomtone eller bass. Den gjør det samme uansett hvor i frekvens lydene er. Dermed får man følelsen av at Oden bare gir deg mer av alt, noe som bidrar til at man fremdeles bare sitter og nyter musikken, ikke mer eller mindre frivillig dras inn i deler av lyden fordi der skjer det noe spesielt.
Nedover i bassen betyr det at både elektrisk, elektronisk og akustisk bass langt ned mot – og i mange tilfeller under 30 Hz, ikke bare fremstår som dype( og monotone) toner. De gjengis som toner med like definert struktur og klangkarakter som det man finner lenger oppover i frekvens.
Å høre gode opptak av kontrabass med Oden II er en bortimot sjelsettende opplevelse, der forsterkeren øser på med punch i massevis samtidig som du hører hver eneste detalj i hvordan fingrene treffer strengene.
Det bringer meg videre til dynamikken. For å sjekke det spiller jeg gjerne klassisk musikk. Et godt valg kan være Minnesota Orchestra dirigert av Eiji Oue si utgivelse fra 2012, Mephisto & Co, med en fantastisk versjon av Saint-Saëns « Dance Macabre, op 40 ». Her er det virkelig smell når både pauker og konserttrommer dundrer løs, og man hører etterklangen bli hengende igjen i konsertlokalet. Jeg har egentlig aldri forstått meg på musikkinteresserte som avfeier klassisk musikk fullstendig, nesten uten å gjøre en innsats for å noe som appellerer. Det samme gjelder for øvrig jazz. Begge sjangrene er så mangefasetterte at det burde være mulig. Ikke minst fordi svært mye av pop og rock har hentet inspirasjon fra klassisk musikk. Det gjelder ikke minst progrocken. I jazzen finner man igjen mye av det samme, men her har også jazzen ofte funnet originallåter fra popen og rockens verden og gjort sine egne versjoner. Enten med vokalister som synger låtene, eller rene instrumentalversjoner. Jeg synes i hvert fall det er spennende å høre hva de opprinnelige låtene kan ende opp som, når strålende instrumentalister og vokalister får leke seg med dem. På slut-
32 Stereo + 7 / 26