ANNE PACEO Atlantis Jusqu’ à La Nuit

JAZZ. Anne Paceo er en 41 år gammel trommeslager, perkusjonist og vokalist som ble født i Elfenbenskysten, men som i omtrent 20 år har hatt base i Frankrike. Paceo oppdaget trommer i tiårsalderen, og i 2005 ble hun den første kvinnelige trommeslageren til å bli tatt opp på jazzlinja på det nasjonale musikkonservatoriet i Paris. Nå har hun bak seg åtte album og fire EP’ er. Atlantis er hennes foreløpig siste siden debuten i 2008, og den er en salig blanding av instrumentale jazzlåter og mer popaktige låter med vokal. Paceo har med seg fire andre gjestevokalister, samt saksofon, trompet og ulike tangentinstrumenter. Med inspirasjonskilder som blant annet Björk, Joni Mitchell, Bon Iver og James Blake, så er det en utrolig tøff og variert plate Anne Paceo har gitt ut. Det er stemningsfullt og rytmisk, både hver for seg og sammen. Det er også ganske så variert lydmessig. Åpningen på « Tant qu’ il ya a de l’ eau » er pur gåsehud med fantastisk vokalopptak og elektronika, men så tetter det seg til lenger uti låta med nærmest en kakofoni der alt grøtes sammen. Så om jeg ikke blir helt klok på hvor Paceo og hennes medhjelpere bak spakene har ønsket å dra prosjektet, så er det musikalsk et veldig spennende bekjentskap. RES

VERDSMANNEN Ver den som sin Nye Nor

ROCK. Verdsmannen er artistnavnet til Ketil Torbjørnsen fra Høyanger i Sogn. Han både synger, spiller gitar og skriver låter. « Ver den som skin » er hans femte utgivelse siden debuten i 2017. Man skulle kanskje tro at artisten dermed var relativt kjent, men Verdsmannen har nok gått under radaren for mange. Det er både rart og veldig synd, siden musikken hans ligger i samme musikalske leie som blant annet langt mer kjente Erlend Ropstad har gjort suksess med. Det betyr gitarbasert rock med veldig gode melodier og ditto tekster på morsmålet. Liker du Ropstad, vil du garantert like Verdsmannen også. Men ikke la deg lure av første og siste spor på plata. Det er rene instrumentallåter av og med Terje Norevik alene på pianoet. Mellom der er det gitarer med og uten vreng, samt trommer, perkusjon, elektronisk programmering, bass, tangenter, tenorsaksfon pluss koring. Rent teknisk er dette ingen plate å kjøpe av kun audiofile årsaker. Lydbildet er riktignok stort, men det er en slags low-fi skittenhet i lyden slik at det låter både tett og fett, men ikke særlig detaljert. Jeg kunne nok tenkt meg Thorbjørnsens vokal litt lenger fram i lydbildet, men ellers kler miksen musikken veldig bra. Denne bør du uansett sjekke ut. RES

74 Stereo + 7 / 25