Brad Mehldau Ride into the Sun Nonesuch Records

JAZZ Det er nesten overjordisk vakkert når Brad Mehldau berører pianotangentene med sine følsomme hender. Det er pianopoesi. Aller best mener jeg det fungerer når han følger klare melodilinjer fra pop-mestre som Paul Simon, Briant Wilson, Lennon-McCartney og Thom Yorke eller klassiske komponister som Bach. Istedenfor å forville seg inn i lange og kjedelige soloer klarer Mehldau å beholde melodiens egenart samtidig som den blir helt ny.

Denne gangen tolker han den avdøde sangskribenten Elliott Smith. Mer ukjent enn Beach Boys og The Beatles, men han skrev absolutt vakre og minneverdige sanger. Brad Mehldau og Elliott Smith møttes på slutten av 90-tallet og spilte sammen. Så dette blir også en personlig plate for Brad. Pianisten klarer å hedre Elliott Smith med en mengde gode tolkninger av sangene hans som både « Between Bars », « Better Be Quiet Now » og « Southern Belle » med gitarist og vokalist Daniel Rossen. Med 18 stykker i orkesteret blir dette virkelig en storslagen opplevelse. Men på andre låter som « Tomorrow Tomorrow », får man ikke helt frem sårheten og desperasjonen til Elliott Smith.

Lydmessig er hvert enkelt instrument svært realistisk og godt innspilt, men de forskjellige instrumentene er noen ganger mikset sammen på en litt rotete måte. Særlig når hele orkesteret spiller med kunne jeg ønske meg litt mer orden i rekkene. SW

Jon Batiste Big Money Verve / Universal Music

SOUL / BLUES 38 år gamle Jon Batiste må være en av verdens mest uforutsigbare artister, men likevel er han på en merkelig måte gjenkjennelig. Han har vunnet Oscar for jazz-musikken til tegnefilmen « Soul », laget blues av Beethoven, skapt meditasjonsmusikk og hip hop. Mest kjent er han for det genierklærte albumet « We Are » som blandet alle sjangrene og vant intet mindre enn fem Grammy-priser.

« Big Money » er et spennende og hyggelig dypdykk i amerikanske musikktradisjoner. Det er ingen tvil om at Batiste koser seg når han i tittellåten tråkker til med gammel rumperistende, folk-blues som kunne vært spilt på en bar i New Orleans på 40-50-tallet.

Så tar han det helt ned og fremfører en deilig, seig versjon av Ray Charles klassikeren « Lonely Avenue » fra 1958 med 81 år gamle Randy Newman på rusten vokal.

Sjekk også ut groovy « At All » og « Lean On My Love » med Andra Day og eget gospelkor.

Lydmessig har Batiste på enkelt låter klart å gjenskape den gammeldagse sounden med litt forvrengt vokal og et smalt, sammenpresset lydbilde. Kanskje ikke perfekt for oss audiofile, men Batiste byr også på mange sanger med perfekt vokal, bredt og dypt lydbilde og svært god lyd på alle de akustiske instrumentene. SW

Stereo + 7 / 25