+ HIFI
» EAMlab Classic 250M
Submotion Orchestra og deres Variations . Den går meget dypt og gir forsterkeren litt av hvert å jobbe med . Det går imidlertid ganske fint . Bassen mangler kanskje litt tone og timbre , men det er nok trykk til at det kjennes godt i mageregionen , og det pleier å være et godt tegn . Forsterkeren holder god orden selv om det går hardt for seg i musikkens nedre regioner , og den forholder seg rolig og avslappet i mellomtonen og diskanten .
Klangbalansen er nøytral , men samtidig er den rolig , forholdsvis stille og kanskje litt på den behagelig siden . Ikke veldig mye , men den låter så vidt litt romantisk . Det gir mulighet for å nyte musikk over lengre perioder uten å få et anfall av lyttetretthet . Noen vil sikkert kalle den musikalsk på grunn av dens rolige og balanserte gemytt , og passer etter min mening , aller best til høyttalere som ikke tilfører ytterligere varme og sødme .
EAMlab Classic 250M er så vidt litt romantiske i måte de spiller på . Det gjør forsterkerne enkle å leve med , og lette å kombinere med et stort antall høyttalere . Noe av det samme kan kanskje sies om den musikalske allsidigheten , men det er ikke fyldige nok til å feite opp gamle Rolling Stoneslåter . De er fortsatt like skrinne og skranglete som de alltid har vært . Så romantisk går det altså knapt an å bli .
Takler de alle utfordringer ?
Selv om du må legge et betydelig beløp på bordet for å få med deg et par av disse hjem , er de slett ikke dyre sammenliknet med hva de klarer å tilføre musikkopplevelsen . Det til tross for noen små innvendinger når det gjelder deres dynamiske evner , og deres kanskje ikke helt perfekte gjennomsiktighet .
Deres aller beste kvaliteter er gjengivelse av stemmer og akustiske instrumenter , og selv om de også holder godt følge på rytmisk musikk , er det ikke først og fremst der de imponerer mest .
Jeg spiller som vanlig gjennom større deler av spillelisten min , og stopper brått opp ved Thomas Dybdahl og hans One Day You ´ ll Dance for Me , New York City . Den har vært hørt enda mer gjennomsiktig , men dette er likevel ganske imponerende i sin omgang med stemmen til Dybdahl . Saksofonen i åpningen er plassert langt bak i lydbildet , det er masse klang rundt den varsomt opptegnede stemmen , og du får en liten tinging et sted i hjerne når slagverket kommer inn i lydbildet . Jeg vil si det er pent , pyntelig og på grensen til uimotståelig når du kjenner du strekker på ryggen av modulering som kommer et godt stykke ut i låta .
Det låter også fint når jeg setter på flygelet til Ola Geilo og hører gjennom låta North CountryII .
62 Stereo + 7 / 24