+ HIFI
» Audio Solutions Figaro L
Monitoregenskaper
Hvis du spiller musikk uten spesielt mye bass , høres dette nesten ut som en monitorhøyttaler med den presisjonen du forventer og holografi som imponerer . Det er ingen ting i påstanden om at små fuglekasse-høyttalere spiller med bedre holografi enn store . Her er den glimrende med flott fokus og et omfangsrikt lydbilde hvor du kan se hvert enkelt lag av musikkinformasjon bakover i lydbildet . Lydbildet er selvsagt også bredt og har imponerende høyde , men det er likevel presisjonen i plasseringen av hvert enkelt instrument og stemme som er det mest imponerende .
Samtidig som du får hver enkelt tone , stemme og instrument nærmest spikret på plass i lydbildet , får også store instrumenter den størrelsen og tyngden de skal ha . En ting er at mindre høyttalere klarer å hente ut essensen av en kontrabass , noe annet er å gi kontrabassen tyngden og størrelsen den skal ha . Med disse høyttalerne får de større instrumentene en fysisk tilstedeværelse du nesten kan strekke ut hånden å berøre – selv om det er en masse langt mindre høyttalere som kan spille de samme tonene .
Imponerende diskant og mellomtone Presisjonen og evnen til å hente ut detaljer i diskant og mellomtonen er imponerende , og jeg sitter hele tiden med følelsen av at jeg får tilgang til alt av detaljer og musikalsk innhold . Vi har hørt høyttalere det siste året som er enda bedre på å gjengi klanglige forskjeller og med et større klangfargespekter , men de er enten rene småtasser sammenliknet med Figaro L eller så koster de en årslønn .
Når jeg spiller Phoebe Bridges låter det likevel så nært og troverdig at jeg kjøper dama med hud og hår . Stemmen er luftig og svevende , og den er som limt fast midt i det store og sjenerøse lydbildet . På hennes Garden Song blir stemmen løftet opp fra lydbildet og satt akkurat passe mengde lys på . Ikke for tydelig , men heller ikke så lite at du har problemer med å skille de små nyansene i stemmen fra bakgrunnen . Det som av og til kan høres ut som en litt mudret start på en del høyttalere , kommer også på plass og får en viss struktur og tonalitet , og gitaren gror ikke sammen med effektene i bakgrunnen . Lyden er vakkert og ryddig , overraskende nøytral og presis , og vekker behovet for å brygge en god kopp kaffe , krype ekstra godt sammen i sofaen eller godstolen , og spille mer musikk . Og mer musikk blir det . Alt fra det lette , eteriske og luftige til det tunge , monumentale og forvrengte .
Det er vanskelig å finne musikk det går at å høre på , som har tunge gitarer og mye vreng og som i tillegg låter fantastisk , men jeg lander på Tool ( nærmest som vanlig ) og får svidd av øyenbrynene umiddelbart etter en litt uforsiktig omgang med volumet på forsterkeren i det jeg drar i gang . Men for en lyd ! Dette er som å være på en konsert med kremlyd plassert på rad 5 med full oversikt over scenen og musikerne . Samtidig feier de til side ethvert argument om at metall-innspillinger mangler bass . Det er bare at du ikke har hørt musikken din på et par Figaro L . Her er det nok bass til både deg og naboen , og helt sikkert naboen bortenfor der igjen .
Selvsagt må jeg også spille Arpy av og med Ola Kvernberg . Låta som får basselementene
45 Stereo + 6 / 21