+ HIFI
» Musical Fidelity M6xi
det man kan lese ut av forvrengningstall, kanalseparasjon og effekt. Nå er det ingenting i spesifikasjonene til M6xi som tilsier at dette skal låte raffinert, musikalsk og lekkert, men her er vi altså. Musikken som kommer fra denne forsterkeren, er rett og slett stemningsfull, vakker og musikalsk og gir nok flere av konkurrentene i prisklassen noe å tenke på. Kanskje har ikke Musical Fidelity utgjort noen sterk trussel på en stund, men det er det definitivt slutt på.
Kontrollert og lettspillende
Det første jeg legger merke til er imidlertid hvilken vekt og størrelse fundamentet i musikken har, og hvor uanstrengt den spiller nesten uansett hva du kobler til eller hva slags musikk som spilles. Nå har jeg riktignok ikke forsøkt den på vanskelig eller store høyttalere, men begge høyttalerne jeg bruker er kresne på kontrollen i bassen, og sier fra med en gang forsterkeren ikke leverer. I begge tilfellene vil jeg si at forsterkeren er forholdsvis avslappet – selv om den dytter ut både mye og utfordrende bass. Bassen blir fysisk og det er ikke kun et spørsmål om volum, men også om evne til å levere dynamikk på en rytmisk presis måte. Da oppstår den engasjerende og sterkt vanedannende følelsen av energi, driv og rytmisk fremdrift. Om du spiller klassisk eller rock spiller ingen stor rolle. Her vil musikken fremover og det skjer som om det er verdens mest naturlige ting.
Musikken som leveres blir presentert i et sjenerøst lydbilde med flott fokus og så bra holografi det er mulig å skaffe seg fra en forsterker i denne prisklassen. Samtidig er plassen som ikke fylles med instrumenter eller stemmer vidåpen slik at du ser rett gjennom lydbildet og helt til den beksvarte veggen helt bakerst langt der inne.
Det som skjer foran i lydbildet er flott tegnet opp, og fint fokusert, noe som avgjort bringer musikerne såpass inn i stua at du fornemmer at de er virkelige og høyst troverdige. På sitt aller beste, med flotte innspillinger og med høyttalere tilkoblet som ikke stresse forsterkeren nevneverdig, er det helt magisk.
Musikken
Jeg drar likegodt i vei med fullt orkester i tillegg til orgel. Saint Saëns. Poco Adagio fra Symfoni No3. Den såkalte Orgelsymfonien. Det hele går så stille og rolig for seg at det knapt er noen utfordring for moderne forsterkere, men de lange tonene fra strykerne er vanskelige nok å gjengi uten at de virker syntetiske eller tynne. Samtidig kommer hornene frem med masse deilig messingklang. Her er det kropp, sjel og nydelige fraseringer- og følelser i massevis. Det er nesten så jeg spretter opp av sofaen og overtar dirigentjobben!
Neste spor ut er Yosi Horakawa og låta Fluid. Her er vi nok tilbake i hifi-messe-landskap med diverse perkusjonsinstrumenter med masse klang, som etter hvert blir overdøvet av en klassisk gitar eller to. Det låter virkelig svært romslig, men det interessante er hvor tydelig og åpent alt er. I tillegg kommer vi heller ikke unna hvor oppløst og avslappet forsterkeren får AMT og bånddiskanten på henholdsvis Clarity 66 og Kerr Acoustics K320mkIII til å låte. Det er så finkornet og raffinert som de noen gang kan bli uten at prisen på elektronikken går helt til himmels.
Jeg spiller også Trond Granlund fra hyldningsplata til Jokke. I Ingen Har Skylda kommer Granlunds litt slitte stemme tydelig frem, og den er altså riktig slitt. Ikke hvesende eller hes, men ru, brukt og levd. Uansett kommer stemmens mange klang-
39 Stereo + 5 / 26