Lizzo My Face Hurts From Smiling Atlantic Records

HIP HOP Tre år etter at Melissa Viviane Jefferson, bedre kjent som Lizzo, slapp pop / funk-hiten « About Damn Time » er hun tilbake til røttene med en reinspikka hip hop-mixtape. Her er det absolutt ingenting som ligner familievennlig pop, men en Lizzo som spytter ut vers med alskens sterke bannord.

Etter å ha vært gjennom en depresjon etter å ha blitt anklaget for seksuell trakassering og fiendtlig arbeismiljø, virker hun optimistisk og full av pågangsmot på denne mixtapen. Et prosjekt som ble til når hun hadde det gøy i studioet og spilte inn « Yitty On Yo Tittys( Freestyle)».

Hun har fått hjelp av både SZA og Doja Cat til å skape en morsom liten musikalsk sommerflørt før hun lover å komme tilbake med et skikkelig album som kommer til å være litt mer alvorlig enn tidligere utgivelser.

Lydmessig er dette preget av å være en litt røffere og upolert mixtape, men vokalopptaket er godt og den tunge hip hop bassen vil virkelig få anlegget til å riste. Den vil neppe bli spilt på noen hifi-utstilling, men samtidig er det ryddig miks som ikke gjør at den låter helt greit på et anlegg som kan spille skikkelig bass. SW

Lorde Virgin Universal Records

ALTERNATIV POP 12 år etter at Lorde solgte 10 millioner eksemplarer av singelen « Royals » og gikk rett til topps med albumet Pure Heroine, er hun tilbake med et album fullpakket med hits i en alternativ, elektronisk innpakning.

Vi tror ikke det blir en like stor suksess som da hun slo igjennom som 16-åring med « Royals », men 28 år gamle Lorde byr på større dybde både musikalsk og tekstmessig med dette albumet. Det er både oppfinnsomt og spennende uten å glemme refrenger som er nynnbare og setter seg rett i hjernebarken. Hør bare på singelene « What Was That » og « Man of the Year ». Samtidig utfordrer hun gjerne grensene med låter som « Clearblue » og « David ». En soleklar femmer og farlig nær terningkast seks.

Lydbildet er både vidt og dypt; særlig i Dolby Atmos-versjonen, og de støyende, elektroniske effektene er velplasserte og bassen er presis og dyp. Vokalopptaket går fra å være eksellent til å bli litt for komprimert. Dette er helt klart en kunstnerisk avgjørelse, men det gjør likevel at albumet ikke kan få lydmessig toppkarakter. Det skyldes også at hele innspillingen er litt vel komprimert; akkurat som de fleste popalbum. SW

62 Stereo + 5 / 25