Erlend Albertsen Basspace When Light Dugnad Rec.

JAZZ. Komponisten, bassisten og saksofonisten Erlend Olderskog Albertsen er ute med sitt tredje album When Light. Igjen så har han samarbeidet med Ellie Mäkelä som denne gangen trakterer hardangerfele, bratsj og gitar, Egil Kalman på bass og ulike synthesizere, Simon Albertsen på trommer og perkusjon. Den eneste nye er Adrian Waade som trakterer både piano og fiolin. Musikken er ofte mer lydlandskap enn melodiske temaer. Det gjør musikken til litt mindre « forståelig » for de som ikke er et godt stykke inn i jazzmusikken. Den utradisjonelle instrumentbesetningen gir Albertsen store muligheter for variasjon i uttrykket, og det vet han og musikerne seg å utnytte. Dette er nemlig en plate som vokser på deg når du gir den tid – og et åpent sinn. Tittelsporet er veldig flott, og sikkert helt kanon live. Lydmessig synes jeg saksofon-lyden er flott, men jeg skulle gjerne hatt mer kropp i pianolyden som jeg synes blir litt for blodfattig. Lydbildet er ganske så stort, men det hadde nok vært en fordel om man oftere hadde vært enda mer bevisst på å panorere ulike instrumenter bort fra midt i lydbildet, slik man gjør med strykere på tittelsporet. En spennende plate for de som tør utfordre seg selv litt. RES.

Tom Lyne Well Mixed Blue Lisaleo Records

JAZZ. Jazzbassisten Tom Lyne er opprinnelig fra Canada, men har siden 1998 bodd i Skottland. Akkurat som vår egen Per Mathisen, så spiller Lyne både elektrisk bass og kontrabass. På Well Mixed Blue, så er det sistnevnte som gjelder, og plata er en ren duo-plate sammen med den skotske pianisten David Milligan som Lyne har spilt mye sammen med i Milligans trio. Det er lett å høre at disse to kjenner hverandre musikalsk. De er nesten som et musikalsk gammelt ektepar, der de mer fortsetter hverandres setninger, enn prater i munnen på hverandre. De backer den andre opp i deres solo-partier, men er samtidig ikke redde for å ta spotlighten. Det gir både variasjon og spennvidde i et musikalsk landskap som aldri blir kjedelig, men er både melodisk og rytmisk. Det er mange perler her, og som en sucker for kontrabass, er introen på The Bent Peg blant favorittene. Det er veldig mye å glede seg over rent lydmessig også. Det er nok ikke den ekstreme crispheten i strengelyden som eksempelvis på noen av Brian Bromberg sine plater, men dette høres faktisk mer naturlig ut. Det er både fylde, dynamikk og ikke minst nydelig klang både fra piano og kontrabass. Dette er rett og slett en deilig plate å senke skuldrene til. RES.

Stereo + 5 / 25