+ MUSIKK
EN HYLLEST TIL HODETELEFONER
Jeg elsker hodetelefonene mine så mye at det grenser til det absurde. Men jeg prøver trøste meg med at dette er ikke bare materialisme, dette er ikke bare teknologi. Dette er jo pur magi!
Tekst: Lise Dahle Nedrekild
» Hodetelefoner
70
Den følelsen det gir når du holder de høyt elskede, skinnkledte klokkene i hendene, gir dem et anerkjennende og alvorlig nikk, som om dere har inngått en pakt, før du kjærlig setter dem på hodet. Og med ett, så er verdenen sånn som vi kjenner den borte. Borte er dette sløret av støy, borte er hverdagens mas og tjas. På et øyeblikk transporteres vi inn i vår egen, himmelske sfære, omsluttet av deilig lyd. Det er så nært, så privat og så personlig som man får det. Det er ingenting annet som slipper inn. Det er bare deg og musikken din.
Man nærmest lever et helt eget, hemmelig indre liv. Alle fysikkens lover og regler opphører med hodetelefoner på. Med ett er man prima ballerina på Bolshoi-teateret, man kan tangere OL-rekorden på 1500 meter, man er dirigent for Berlin-Filharmonien, man er profesjonell syklist i Tour de France, man er rockestjerne med en hele Madison Square Garden for sine føtter. Man lever ut drømmer, oppdager nye lengsler og gjenopplever fortid med så seismisk kraft at man nærmest kjenner lukter i nesen og fordums vind i håret.
Det er som om alle kartotek i hjernen blåses åpne og ut virvler en storm av glemte minner, tapte drømmer og ufullendte fortellinger. Men hodetelefoner gir også håp på steroider, blind ekstase og ufiltrert eufori! Det er helt tullete hvor mye man kan gå igjennom mens man har hodetelefoner på. For et hinsides følelsesmessig spenn det er. Uten at noen i det hele tatt har en anelse om hva slags verden som akkurat utspilte seg for noen der de kikket ut av bussvinduet med tusenmetersblikk. Eller sonet litt ut i kassakøen. Alt de gikk igjennom på bare noen minutter. Mest sannsynlig et helt liv. Kanskje fikk man hjertet sitt knust. Kanskje helet man det. Kanskje ble man kjent med seg selv igjen. Kanskje til og med helt på nytt. Kanskje tok man store avgjørelser, både de som er på overtid, og de man ikke engang burde tatt. For hodetelefoner er både livsfarlig og ekstremt empowering, for å si det på godt nordnorsk. Det er musikkens doping!
We don`t need no education!
Det burde vært påbudt med en advarsel: « Med hodetelefoner på kan man komme til å bryte ut i uønsket adferd ». Som å brått innbille seg at man er en slags parkour-ninja og hoppe ned litt for mange trinn i trappen, gjøre noen akutte danse-moves på gata som er langt fra så elegante som de føles i hodet, og man kan finne på å hyle « WE DON’ T NEED NO EDUCATION!» til sidemannen mens man
Stereo + 4 / 26