+ HIFI
» EamLab Classic 102i
Der er det nok av innganger. En balansert og tre ubalanserte linjeinnganger, og en platespillerinngang for MM-pickuper. Digital-til-analog-konverteren har både USB-, optisk- og koaksial- inngang.
DAC-chipen er av typen ESS Sabre 9038Q2M som støtter opptil 32bit / 768kHz oppløsning i PCM og DSD512 i native-modus. Ideelt sett kunne jeg godt tenkt meg at det ikke bare var innebygd dac på Classic 102i, men også innebygd nettverksspiller. Da ville man klart seg med en boks + høyttalere. Det ville gjort den enda mer attraktiv for mange som ikke MÅ ha så mange bokser som mulig i stereoanlegget.
Et annet ankepunkt er mangelen på hodetelefonutgang. Det kunne vært praktisk de gangene man har lyst å høre på musikk uten at alle andre må gjøre det samme. Det finnes riktignok en rec out-utgang som kan benyttes for å koble til en ekstern hodetelefonforsterker. Da trengs det en hodetelefonforsterker med volumkontroll, siden utgangssignalet fra rec out-tilkoblingen er fast og ikke styres av Classic 102i sin volumkontroll.
Utover det er det et sett med gode terminaler for høyttalerkabler til hver kanal, en jordingskontakt hvis du vil bruke platespiller-inngangen, og en trigger-kontakt for å kunne skru på og av flere apparater samtidig ved å koble sammen disse med en triggerkabel.
Lyden
Det er i hvert fall lett å la seg trigge av lyden fra Classic 102i. Jeg skrev tidligere at den hadde et visuelt design som var en kombinasjon mellom kraft og finesse. Det samme kan sies om lyden. Jeg ble overrasket over hvor bra dynamikk selv den minste integrerte forsterkeren til Pizzi & co har. For å sjekke dynamikken pleier jeg ofte å spille Sinne Eeg og Thomas Fonnesbæk sin plate Eeg /
Fonnesbæk( de var ikke så veldig kreative når de skulle velge platetittel). Med kun vokal og kontrabass skal det litt til for å få ordentlig smekk i lyden, og på åpningssporet Williow Weep For Me, så kreves det litt for å få strengene i Fonnesbæk sin kontrabass til å eksplodere. Her leverer EAM Lab-forsterkeren veldig godt selv på mine høyttalere med kun 86 dB følsomhet. Jeg hører riktignok at mine egne referansemonoblokker har ørlite mer saft, men jeg har hørt langt dyrere forsterkere enn Classic 102i som ikke har gitt meg den samme opplevelsen.
Det kan nok også virke som om forsterkeren er tunet til å låte mer organisk enn ultrakontant og sterilt, for klangmessig vil jeg si at forsterkeren ligger et lite hakk på den mørke eller varme siden. Jeg opplever sjelden det som noe stort problem, og jeg tror at de fleste vil være mer var for forsterkere som vipper litt i den andre retningen. Det kan fort føre til lyttetretthet og at man spiller mindre og mindre musikk. En ørliten tanke varme og fylde vil erfaringsmessig tilsi det motsatte. Det gir lyttevennlig lyd, da med forbehold om at resten av utstyret ikke drar for langt i samme retning. Da kan det bli for mye av det gode, men isolert sett er det null problem med at Classic 102i låter for mørkt eller varmt. Jeg synes den låter deilig og nesten litt klasse A-aktig i spillestilen.
Det skyldes også at forsterkeren fremstår som gjennomsiktig og åpen både i bass, mellomtone
54 Stereo + 4 / 26