DICTE As Good As It Is Stunt Records 2021

ROCK . Snart 55 år gamle Benedicte Westergaard Madsen , bedre kjent som Dicte , har etter hvert en lang musikalsk karriere bak seg . Noen kjenner kanskje bandet Her Personal Pain som hun startet i 1989 , men allerede fem år senere kom hennes første soloplate . « As Good As It Is » er den sjette soloplata , og dette er musikk i skjæringspunktet mellom pop og rock . Dictes stemme er ganske særegen , og også musikken er spennende arrangert med en salig blanding av elektriske , akustiske og elektroniske instrumenter . Låtene som Dicte selv stort sett står bak alene eller sammen med andre , er veldig gode . Både musikken og arrangementene holder seg på utsiden av mainstream pop / rock og det i seg selv er befriende og gjør plata til et friskt pust . Det er ingen øspøs rock n ’ roll her , men en fin variasjon mellom roligere låter og mer sugende rytmiske låter . Lydkvaliteten er gjennomgående god , uten å være på referansenivå . Likevel er det ingen tilgrøting av lydbildet selv om det ofte skjer mye på en gang . Det mangler kanskje litt definisjon på noen instrumenter , og enda bedre dynamikk , men gode stemmeopptak og bredt og dypt lydbilde trekker opp . Uansett en utrolig tøff plate som bør sjekkes ut . RES .

LARS LILLO-STENBERG / BUGGE WESSELTOFT Synger Grieg med Bugge Drabant Music 2021

VISER / KLASSISK . Lars Lillo-Stenberg har en av de mest karakteristiske stemmene i norsk populærmusikk . Stemmen er nok likevel mer karakteristisk enn veldig bra , så hvem som fikk det for seg at å få Lillo-Stenberg til å synge Grieg sine mest kjente komposisjoner , har i hvert fall ikke vært feig . Dette er jo i utgangspunktet små stykker for klassisk utdannede sangere med både patos og stor rekkevidde i stemmene sine . Det går an å vurdere denne plata som et søtt lite forsøk på å bringe Grieg til nye lyttergrupper , men om folk får lyst til å høre Grieg etter denne vokale radbrekkingen er jeg usikker på . Til tider er det litt småsøtt , men stort sett er det like ille som om Sputnik skulle synge Rage Against the Machine eller da Rene Fleming prøvde seg på jazz . Apropos jazz , så fungerer faktisk Bugge sine improvisasjoner bedre enn vokalen på denne plata , men den eneste trøsten er at lydkvaliteten er glimrende , både på vokal , piano , koring og gitar . Enda jeg har digget deLillos siden 1986 , og Bugge Wesseltoft i et kvart århundre , så er dessverre ikke lyd nesten i referanseklasse nok til å redde dette mageplasket av en plate . Finn noen andre til å synge Grieg . RES .

Stereo + 4 / 21