RAYE This Music May Contain Hope Human Re Sources 2026

POP / SOUL / JAZZ. Britiske Rachel Keen, mer kjent som Raye, gjør som hun pleier. Det vil si å slenge innom så mange sjangre som mulig, ikke bare på en plate, men gjerne i en enkelt låt. Raye gjør gjerne som hun vil, og det er både henne styrke og svakhet. Hennes andre plate, This Music May Contain Hope, spriker i de fleste retninger, men heldigvis så er Raye så ekstremt god at hun takler både R & B, jazz, soul, blues, rap, musikal og klassisk, for å ta noen av sjangrene her. Dette er som Amy Winehouse med ADHD uten tilgang på ritalin. Enhver morsom ide blir forfulgt, uten tanke på hvor man egentlig stod. Det morsomme er at det funker, og at låtene enten de er ekstremt teatralske som de første låtene, eller strammere tematisk med R & B som base omtrent når plata bikker midten av de 73 minuttene den varer. At hun likevel klarer å holde oppmerksomheten til lytteren sier ganske så mye om kvaliteten på det hun leverer. Det er nemlig skyhøyt. Lydkvaliteten er det heller ikke mye negativt å si om. Vokalopptaket er strålende, lyden bretter seg ut i dybde og bredde, og instrumentseparasjonen er ypperlig. Her er det lagt ressurser i god lyd, men plata bekrefter først og fremst hvilken fantastisk artiste Raye er. RES

JAN GUNNAR HOFF – JASPER SOMSEN – CARSTEN LINDHOLM Human Vibe Challenger Records 2026

JAZZ. Jeg har alltid hatt sansen for pianotrioer. I hvert fall nesten like lenge som jeg har lytte til jazz. Med få instrumenter og musikere, så blir det ofte noe åpent og nakent med pianotrioer. Ingen av musikerne har noen å gjemme seg bak. Det utfordrer både hver enkelt musiker individuelt og kollektivt. Den nederlandske bassisten Jasper Somsen, den danske trommeslageren Casper Lindholm, og pianisten Jan Gunnar Hoff fra Bodø, er ikke bare musikalske sjelevenner. De trives også sammen uten å ha et instrument å klamre seg til. Kjemien de tre imellom er i hvert fall lett å høre på Human Vibe, en litt « nedpå » jazzplate som gir det platetittelen hinter til, gode menneskelige vibrasjoner. Denne musikalske « samtalen » er en der ingen av de tre « krever ordet », men er i stedet en slik der to gir den siste plass når det trengs, og bygger oppunder hverandre på helt nydelig vis. Somsen står for tre komposisjoner, Lindholm to og Hoff to. De to siste er det Vince Mendoza – som de tre har stor sans for – som står bak. Lyden er veldig god. Det eneste jeg synes mangler er litt crisphet i bass-strengene, og kanskje litt kropp i pianolyden. Ellers er det fint lite å klage på. RES

66 Stereo + 3 / 26