+ MUSIKK
» Terry Callier
« DANCING GIRL » FRA ALBUMET « WHAT COLOR IS LOVE »( 1972)
Jeg, som resten av verdenen, har den siste tiden vært sterkt preget av filmen Affeksjonsverdi. Ikke bare på grunn av den uovertrufne filmatiske bragden som den er, men også på grunn av åpningslåten.
Tekst: Lise Dahle Nedrekild
54
Jeg dro umiddelbart kjensel på stemmen, men klarte ikke plassere den. Selv hvor kjent den låt for meg, som om den allerede hadde levd i meg i evinnelige tider. Men jeg kunne ikke for mitt bare liv plassere den. Var det Nina Simone? Nei. Curtis Mayfield? Nei. Jeg kunne ikke komme meg hjem fort nok for å høre mer av dette.
Artisten viste seg være for meg ukjente Terry Callier og sangen var « Dancing Girl ». En høyt aktet og anerkjent sanger og gitarist med nærmest kultstatus, som på 60- og 70-tallet mesterlig blandet soul, jazz og folk til noe helt eget og unikt, men som aldri helt fikk den brede kommersielle suksessen han fortjente. Og som førte til at Callier tidlig la musikken på hylla for å oppdra datteren sin, ære være ham for det, før han på 90-tallet igjen ble trukket frem i lyset av andre artister han hadde inspirert. Takk alle musikalske guder for det!
For jeg tror aldri i mitt liv jeg har hørt noe så vakkert som dette tredelte opuset som er « Dancing Girl ». Fra albumet « What Color Is Love »( 1972). Ikke engang det første resolutte fuglekvitteret etter en endeløst lang og mørk nordnorsk vinter har truffet meg mer kjærkomment. Ikke engang den første klukkende lyden av en bekk som igjen har begynt røre på seg der nede, langt under lag med frossen is og tettpakket snø, har hørtes så håpefullt og livsbejaende for meg, som dette lette, lyse arrangementet. Ikke engang de første solstrålene etter måneder i vintermørket, har føltes så gnistrende og mektige for meg, som stemmen til Callier.
Den første delen av låten, så lett og melankolsk. Som gardiner lett blafrende i et sommervindu. Med dansende skikkelser av lys på veggene. Så flyktig, men likevel helt uutslettelig. En musikalsk intelligens jeg ikke en gang kan begynne å forstå. Og sjeldent har jeg hørt en stemme så varm og empatisk om oss mennesker og vår søken, etter mening, etter noe å holde fast ved, mens vi rives og slites i, både av vårt eget indre og av våre ytre forutsetninger. Og som kommer mer og mer til uttrykk etter hvert som låten øker i intensitet og Callier går fra å la det være luft mellom linjene, så lett på tå, til han blir stadig mer rungende, klar og mektig. Full av intensjon, sjel og fortvilelse. Med et arrangement av blåsere, strykere og perkusjon så heftig og kraftfullt at det kjennes som om hjertet skal regelrett eksplodere. Til han igjen varsomt og kjærlig lander. Igjen så vakkert, helende og lett på tå.
Jeg er helt rystet! Det resonnerer så dypt med meg at jeg vet ikke hvor jeg slutter og låten begynner. Tenk at sånn musikk bare finnes der ute. For å oppdages, for å endres av, for å fortape seg i. Det er som om lyset kommer på i deler av hjertet mitt jeg ikke visste var bebodd engang. For hver låt, ett og ett lys, helt til det stråler fullt opplyste nabolag der inne som jeg ikke engang visste fantes på kartet. En ganske sjokkerende oppdagelse!
Og der, 4,5 minutter ut i dette avsindig intense tredjesporet « You Goin’ To Miss Your Candyman », faller brikkene på plass for meg. Først ut, basslinja og en rytme kroppen umiddelbart begynner bevege seg slående kjent med. Så begynner Callier sakte, men sikkert gå over i en slags messende, scattelignende frekvens som kverner og mørner meg helt i senk, før han slipper løs den tøffeste blåserekka jeg noen gang har hørt. Den er som bølger der den slipper seg sakte tilbake før den igjen tråkker til. Enda litt kraftigere for hver gang. Til den skyller så nådeløst igjennom stua at jeg nesten må klamre meg til stolen mens kaffen skvulper faretruende i koppen. Men så, når blåserne trekker seg tilbake, og jeg igjen begynner å kjenne fast grunn under føttene, nok en gang lullet inn i bassrytmen, så er den
Stereo + 2 / 26