IN THE COUNTRY, SOLVEIG SLETTAHJELL & KNUT REIERSRUD Remembrance Jazzland Recordings

JAZZ. In The Country er i utgangspunktet en pianojazztrio bestående av Morten Qvenild på tangenter, Roger Arntzen på bass og Pål Hausken på trommer. I mange år har imidlertid trioen samarbeidet med vokalist Solveig Slettahjell og gitarist Knut Reiersrud. Den komboen var jeg så heldig å oppleve på jazzfestivalen i Kongsberg for noen år siden. Med Remembrance har de forsterket seg ytterligere med enda en legendarisk norsk jazzvokalist, Sidsel Endresen. Utgangspunktet for plata er dikt av Emily og Charlotte Brontë og Emily Dickinson som Morten Qvenild( og i ett tilfelle, Terje Johanessen) har satt melodier til. Det er blitt en utrolig vakker plate, der samtlige musikere får sette sitt preg på utgivelsen. Reiersrud bidrar til og med på fele her. Jeg må likevel få trekke fram de to vokalistene Slettahjell og Endresen. Ikke minst sistnevntes resitering av tekstene som ikke blir sunget er fantastisk. Lyden er også ypperlig. Her utnyttes lydbildet både i dybden og bredden, og både dynamikk og instrument- og stemmeklang er skikkelig bevart. Det mangler kanskje ørlite på den ultimate gjennomsiktigheten i opptaket, men også lydmessig er dette veldig bra. En glimrende plate. RES

STEVEN WILSON The Overview Virgin Music

ROCK. The man, the myth, the legend, er et uttrykk som godt kan brukes om Steven Wilson. Det store gjennombruddet for gitaristen, låtskriveren, arrangøren og produsenten Wilson var med progrock-prosjektet Porcupine Tree, men han har også gitt ut flere soloplater. I tillegg finner man Wilson i band som I. E. M, No-Man, Bass Communion og Blackfield. Noen har kanskje savnet progrockeren Wilson de siste årene, men med The Overview er Wilson tilbake der mange mener han hører hjemme. Her er påvirkningen fra hans første progrock-kjærlighet, Pink Floyd, tydelig, uten at det høres ut som noe annet enn Steven Wilson. Musikken er både drømmende, flytende og til tider nesten ambient i uttrykket, også med elektroniske hjelpemidler, mens andre låter vier mer oppmerksomhet til mer gitar og trommebasert musikk med trøkk. Du får også nesten folkrock og vise-aktige partier. Også lydmessig synes jeg variasjonen er stor. Aller best låter det med elektroniske instrumenter og på litt enklere arrangementer, mens det flyter litt i hverandre på mer komplekse partier. Så til tross for at Steven Wilson er en lydfreak, så er dette en plate du først og fremst bør skaffe deg av musikalske grunner. Dette er en av hans aller beste plater. RES

72 Stereo + 2 / 25