+ HIFI
» Hegel D50 The Raven
Hva du spiller med og hvilken inngang du velger er ikke helt avgjørende, men BNC-inngangen får min stemme hvis du er ute etter best mulig lydkvalitet ut av Hegel D50.
Uansett inngang vil du oppleve et meget sjenerøst lydbilde med masse luft og med et godt definert rom mellom instrumentene. Sjelden har jeg hørt en digital enhet som er ren og gjennomsiktig, og som viser så mye av klangen rundt instrumentene, materiale de er laget av og de subtile klangforskjellene mellom hvert enkelt instrument- selv om de befinner seg i et større ensemble. Klangmessig er DAC D50 helt nøytral og den klarer balansekunsten mellom tilfredsstillende energi og dynamiske evner i øvre mellomtone og diskantområdet, helt uten å tilføre lytteopplevelse noe som kan oppleves som spisst eller skarpt. Den er heller analog, lettflytende og naturlig avslappet i hele mellomtone og diskantområdet.
Bassen den leverer er kjapp, snappy, velfrisert og rytmisk, og med en masse deilig informasjon om tonenes opphav, klang og timbre. Men ikke tro den leverer mer i de nederste oktavene enn det som faktisk foregikk i studioet. Dette er dønn nøytralt, helt ufarget og absolutt ikke noe verktøy for å påvirke klangbalansen i anlegget ditt på noen som helst måte.
Det blir rent vakkert, dette!
Selv om DAC D50 henter frem utrolige mengder informasjon og har et flott, presist lydbilde, er lyden så flott oppløst at du, som meg, helt sikkert vil oppfatte dette som behagelig og avslappet. Det glatte, lettflytende og analoge lydbildet, gjør lyttingen svært enkel. Du bruker null krefter, slapper av og kan bare lene deg godt tilbake og la musikken strømme mot deg.
Det høres fantastisk flott ut når jeg setter på Loves Came Here med Lhasa De Sala, og overraskelsen over hennes enormt rike og varme klang i stemmen smelter bort all iboende tvil. Samtidig ser jeg inn i et kjempestort og velformet lydbilde med nydelig etterklangen i rommet fra diverse ganske så dynamisk lydende slagverk. Kan dette virkelig vare?
Eivør og sporet Falling Free presenterer meg for et totalt annerledes lydbilde. Bort med den litt skitne og svette miksen til forrige spor, og inn med et rent og blankpusset lydbilde. I hvert fall før støyen fra skurrende gitarer og synther kommer inn i lydbildet. Stemmen til Eivør er likevel det som bærer denne låten. Den er sterk, solid, rik og vakker, og denne låte som jeg nesten har avskrevet som litt slitsom og påtrengende når det tar av mot slutten, flytere nesten sjokkerende lett og skulle det være noen skarpe kanter her og der blir de ikke borte, men oppløses totalt slik at de lister seg forsiktig inn i øregangen.
Hva så med noe litt røffere? Det går utmerket det også, og jeg tror ikke jeg noen gang har hørt temmelig tørt innspilte stemmen på ZZ Top sin La Grange låte helt på denne måten. Det er slik det skal være. Rufsete, slitt og sleipt. Samtidig skapes det en rytmisk fremdrift som gjør at jeg ikke klarer
26 Stereo + 2 / 25