+ HIFI
» Manley Stingray II
VI LIKER :
• Veldig flott og varm lyd
• Tilgivelig og lett å leve med
VI LIKER IKKE :
• Designet er ikke for alle
• Ikke det aller ypperste av oppløsning forvrengning , og det gjør den musikalske miksen enda saftigere og mer ørevennlig . Manley leverer en glød som gjør at du har lyst til å glemme daglig mas og kjas , senke belysningen , tenne et par stearinlys og finne skjenke det selv et glass vin . Det blir raskt skikkelig kosestemning når musikken har mye stemmer med høy emosjonell verdi , og man føler godhet og omtanke . Gåsehuden er garantert sikret . Når jeg så går tilbake til for eksempel Hegel H590 , er det opplagt noe som går tapt , men det må også sies at Stingray II kanskje ikke leverer H590s imponerende oppløsning , superdetaljering eller har samme holografiske evner . Det blir at man må ta et valg , og da snakker vi ikke hva som låter « riktigst », men om hva som gir den største musikalske opplevelsen . Tenk om det hadde vært mulig å få begge deler i en og samme forsterker !
STEREO + MENER : Manley Stingray II gjør musikken din lett å leve med og spiller helt nydelig .
Brukervennlighet
Kvalitetsinntrykk / design
Ytelse / pris
KARAKTERER
8,5
8 7 9
Musikk Det ble til at mye av musikken denne gangen kom fra Triangle Signature Theta , og det var litt fordi høyttalerne så åpenbart skiftet karakter fra den ene forsterkeren til den andre . Der jeg syntes stemmer ble litt skrinne på Hegel H590 , fikk de mer bredde og størrelse med Stingray II .
Jeg spilte blant annet You Want It Darker med Leonard Cohen . Her er stemmen så omfangsrik allerede i utgangspunktet at det nesten ble litt i overkant med Stingray II . Ikke at det ikke var flott og behagelig , men for meg ble det litt i overkant stort og fyldig . Det er sikkert noen som liker det slik , men det er samtidig veldig få som ville beskrevet det som nøkternt og korrekt .
I den helt andre retninger bar det med Ane Brun . Hennes Closer fra How Beauty Holds The Hand of Sorrow , ble en særdeles innstendig og nær opplevelse med en stemme som tar tak i deg og gir deg en skikkelig musikalsk klem . Stemmen er på denne platen ikke helt uten sting , og det kommer på en måte igjennom også her , men energien er så riktig porsjonert og balansert at den glir gjennom øregangen som om den er forsiktig Q-tips-behandlet med fuktighetskrem .
Bob Dylans Man in the Long Black Coat er litt lyst spilt inn . Det er lekkert og flott , men den kan fort bli krevende på litt spisse anlegg . Dette kommer igjennom også her , og viser at du egentlig ikke kan
48 Stereo + 2 / 21