+ HIFI
» dCS Lina DAC X
Maks oppløsning er 24bit / 384kHz( PCM) og DSD 128. Av strømmeplattformer tar den alt som trengs, pluss MQA( for dem som ønsker seg det).
Lyden
Det er liten tvil om at det ikke bare er prismessig Lina Dac x befinner seg i den ypperste klassen. Det gjør den også lydmessig. Den har en ro og kontroll over lyden som imponerer. Lydbildet er stort og presist, både i bredde og dybde. Lytter man til den norske varianten av Nils Lofgrens « Keith Don’ t Go », Anette Askvik sin nydelige « Liberty » fra plata med samme navn, så fylles nærmest hele rommet opp med vellyd.
Jeg digger også hvordan Lina Dac X leverer musikken med voldsom pondus. Dette er som en amerikansk V8er med masse kraft. Det virker som om den aldri går tom for krefter og bare gyver på uansett hva slags musikk du forer den med. Bassen er ypperlig. Det er detaljer og kraft også her. Pondusen fra kontrabassen til Hugo Rasmussen på den københavnbaserte norske artisten Birgitte Soojin sin fantastiske « Kør Langsomt – Swing Low, Sweet Chariot » er ren gåsehud.
Det skyldes for så vidt ikke bare bassgjengivelsen. Den klangrikdommen dCS Lina DAC X har i mellomtonen er også egnet for ukontrollerte hårreisninger både her og der. Det låter nydelig på
stemmer og soloinstrumenter. Det er strålende oppløst og du kan høre langt inn i opptaket.
Selve klangbalansen oppleves som nøytral, kanskje med et ørlite anstrøk av varme. Det kler all musikk, og jeg har alltid sagt at det er bedre med litt ekstra nedover enn litt ekstra oppover. Sistnevnte bidrar ofte til lyttetretthet med mindre resten av anlegget ditt trenger litt ekstra piff oppover.
Diskanten følger det samme mønsteret. Det er massevis av energi og luft. Det er ingen antydninger til at det ruller av oppover. Mitt favorittopptak med cymbaler, Grevinnens Bønn av The 3rd and the Mortal, viser nettopp det. Her er det massevis av energi, men uten at cymbalen høres unaturlig skarp ut.
38 Stereo + 1 / 26