+ HIFI
» Triangle Esprit Ez Australe
Effektiviteten gjør at de passer godt også i hjemmekino-sammenheng , og det gjør også spillemåten . Det er ganske så dynamisk det de leverer når det smeller litt på innspillingen , enten det er film eller musikk du spiller på anlegget .
Flott og åpen lyd Du kan høre at det er et solid slektskap mellom Signature Theta og Esprit Ez Australe . Men der franskmennene har gått på med fint sandpapir på den forfinede stativ-varianten for å ta vekk alle skarpe kanter , er Ez Australe litt mer rett på og litt tøffere . Likevel er den ikke rå eller skarp , oppløsningen er fortsatt veldig flott og den er meget ryddig og stram . Og selvfølgelig er også bassen av en helt annen klasse . Det spiller også mye høyere og dypere , og med Song for Olabi av og med Bliss i spilleren er det såpass mye bass at tanken på å koble til en subwoofer aldri har vært mer fjern . Samtidig kommer perkusjonsinstrumentene som et skudd ut av høyttalerne , og det vises frem en dynamikk i mellomtone og diskant som er en smule overraskende . Song for Olabi har en lang , seig bassdrone i bunnen som kan være alt fra slapp , stor og drønnete til stram , fokusert og kontrollert . Her nærmer vi oss definitivt det siste , og de tre bassene oppfører seg stort sett identisk enten du spiller på helt lavt nivå , eller tør dra på litt ekstra når du er alene hjemme .
Jeg jobbet litt mer med plasseringen på denne høyttaleren enn gjennomsnittet . Mest fordi den forandret seg såpass mye selv med små justeringen av avstanden til veggen , og vinklingen ( toe-in ) mot lytteposisjon . Den bakre diskanten gjør at den er litt mer følsom enn gjennomsnittet for både avstand til vegg og vinklingen mot lytteren . Jeg kom skikkelig i mål uten noe vinkling i det hele tatt , og med høyttalerne med 50-60cm luft mellom seg og veggen . Da satt fokuset og plasseringen av stemmer og instrumenter i lydbildet ble meget god . Følelsen av å måtte ha hodet i skrudd fast nøyaktig midt i lydbildet forsvant også , selv om det fortsatt må sies at også disse høyttalerne har det meste presise fokuset og perspektivet med ørene perfekt sentrert . Diskanten blir sittende ganske høyt , men det gjør ikke noe særlig forskjell å sette en pute under rompa for å komme litt høyere . Det eneste du må passe på er at du ikke blir sittende særlig lavere enn vanlig , for å oppnå den aller beste balansen .
Jeg fortsetter med Anette Askvik og hennes nydelig Liberty , og venter spent på den varme og røslige saksofon-tonen skal komme inn i lydbildet . Den skuffer ikke i det hele tatt , og har både livet , intensiteten og varmen jeg er blitt vant til å høre på andre høyttalere jeg har hatt innom de siste ukene . Det er i tillegg ganske deilig å få hele instrumentet med seg uten noe som helst avkortning av instrumentets aller dypeste resonanser eller for den saks skyld , størrelse .
Stemmen til Askvik er flott og blir gåsehudfrembringende nært gjengitt , og innledningens flotte elpianotoner brer seg utover helt uten å møte motstand på veien . Hører du ekstra god etter hører du også noen meget svake metalliske perkusjonslyder helt i bakgrun-
42 Stereo + 1 / 21