ROBERT PLANT / ALISON KRAUSS Raise The Roof Warner Music 2021

ROOTS . Den amerikanske bluegrass-dronningen Alison Krauss og legenden fra Led Zeppelin , Robert Plant , møttes første gang på plate for snart 15 år siden med den fabelaktige utgivelsen « Raising Sands ». Den rasket med seg fem Grammy-priser . Nå er endelig oppfølgeren her , og den følger det samme sporet som sist , inkludert mange av de samme musikerne og produsent T-Bone Burnett . Det skulle ikke forundre meg om det blir nye Grammy-priser til duoen , for dette er inspirert og både velspilt og velsunget i grenselandet mellom country , blues , bluegrass , folk og rock . Bortsett fra en Burnett / Plant-låt er alt cover-låter . Altså veldig likt forgjengeren . Slik er også lydbildet . Det er stemmene til Krauss og Plant som er det bærende elementet , med arrangementene og instrumenteringen som glimrende rammeverk . Stemmeopptakene er veldig gode , men noen ville kanskje hatt mikrofonene enda tettere på . Lydbildet er både åpent og tett på en gang , og det gitar- , bass- og tromme-baserte lydbildet brer seg ut i både dybde og bredde med god presisjon i plasseringen av de ulike stemmene og instrumentene . Lydkvaliteten er god , om ikke eksepsjonell . Det er til gjengjeld musikken . Dette har vi ventet på . RES .

Adele 30 Melted Stone / Sony Music

POP . Det er lett å skjønne hvorfor Adele er en av verdens mest kjente artister når man trykker play for å høre gjennom 30 . Låtene limer seg direkte fast i minnet allerede ved første gjennomlytting . Man kan være surmaget å si at det låter typisk Adele . Men du skal være ganske hardhudet hvis du ikke blir grepet av « My Litte Love » hvor hun forklarer om skilsmissen til sin ni år gamle sønn Angelo . Blandingen av opptaket med sønnen og sangen til Adele er svært sjelsettende . Arrangementet med tilbakelente soulrytmer og en blanding av syntetiske stemmer og strykere passer perfekt til melodien .

Med sin nye singel « Oh My God » viser Adele at hun har klart å fornye seg . Her er det et moderne lydbilde med skikkelig rytme og selvfølgelig et refreng som sitter i øret . Det er også mange andre spennende og fengende låter på platen , men litt kjedelige låter som « I Drink Wine » gjør at platen ikke får toppkarakter .

Lyden er litt berg-og-dale-bane på denne platen . Vokalopptakene på de låtene hun trøkker skikkelig til blir ofte ganske komprimerte , mens på de roligere låtene kan det være helt fantastisk . Lydbildet er ofte bredt og klarer å skille godt mellom de forskjellige instrumentene , men mangler ofte dybde . SW .

68 Stereo + 9 / 21