MIGHTY MAGNOLIAS Magnolianesque EAN Music 2020

COUNTRY . Vestlendinginene i Mighty Magnolias har de siste årene opparbeidet seg et rykte som et formidabelt liveband og ditto låtskrivere i americana / roots / country-sjangeren . Sist var de å høre sammen med Odd Erik Lothe på fellesprosjektet « Rust », men nå er gjengen her på egne ben i gjen for tredje gang . Låtene holder fremdeles skyhøyt nivå , og den tostemte sangen står ikke tilbake for noe som er kommet fra andre siden av dammen . Liker du Tom Petty , The Byrds og Flying Burrito Brothers , kommer du til å elske « Magnolianesque ». Hadde dette vært et amerikansk band og hadde plata kommet ut på 70-tallet , hadde vi trolig snakket om den skiva fremdeles . Det betyr imidlertid ikke at skiva et utdatert . De gamle referansene holder i massevis også i 2020 . Det morsomme med denne musikksjangeren er at den ofte kommer opp med innspillinger som holder audiofilt siklenivå . Det gjør dessverre ikke « Magnolianesque ». Her er lydkvaliteten helt på det jevne . Instrumentlydene er ikke så godt separert som de kunne vært , og trommelyden mangler både dynamikk og definisjon . Sammenlignet med de beste , blir lydbildet litt mer grøtete , og heller ikke stemmene står så klart framme lydbildet som ønskelig . Trøsten er at musikken er kanon . RES .

RUBBER SOUL QUARTET Blackbird Losen Records 2020

JAZZ . De fire musikerne Bård Helgerud ( gitar ), Håvard Fossum ( saksofoner ), Andreas Dreier ( bass ) og Torstein Ellingsen ( trommer ) har ikke gjort det lett for seg selv . For det første gyver de løs på Beatles , som mange ( meg selv inkludert ) har et nærmest religiøst forhold til . For det andre så åpner de plata med « I Feel Fine » der de nærmest planker låta som en instrumental jazzkaraoke-versjon . Før jeg rekker å skru av , så sklir heldigvis kvartetten ut i ordentlig jazzimpro . Derfra og ut frigjør de seg såpass mye fra originalene at dette blir både originalt , morsomt og bra . Enten det er Fossum eller Helgerud som leker seg med solopartier , og det gjør de ofte , eller de gangene også Dreier og Ellingsen får lov å ta over ballet , så er det åpenbart at de fire musikerne koser seg glugg i hjel med det de gjør . Dette skulle jeg gjerne hørt live , men koronakrisa ødelegger jo det . Lydkvaliteten er god , men heller ikke mer . Det er lett å skille instrumentene , men jeg savner litt mer trøkk i trommene , litt mer kropp i vokal , saksofonene og gitaren og litt mer distinkt basslyd . Uansett er dette en utrolig trivelig utgivelse . Dette er nemlig ikke Beatlesblasfemi , men Beatles-hyllest . RES .

66 Stereo + 9 / 20